Statlige universiteter og høyskoler tilbyr mastergrader som koster flere hundre tusen kroner. SV-leder Audun Lysbakken og professor Dag O. Hessen er bekrymret for utviklingen.

Statlige universiteter og høyskoler tar seg godt betalt for etter- og videreutdanning, skrev Forskerforum onsdag. For eksempel koster en MBA i økonomisk styring og ledelse (60 studiepoeng) ved Handelshøgskolen 380 000 kroner.

Les saken her: Undervisning på hotell, utenlandsturer og forelesninger med Hans-Willhelm Steinfeld. 

– Det høres virkelig ikke bra ut! Én ting er privatskoler. Der er hele essensen at de skal ha den type selvfinanisering. Men når offentlige undervisningsinstitusjoner gjør dette, synes jeg det er å bevege seg ut på en «slippery slope», sier  professor Dag O. Hessen i biovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Fakta

Nedenfor er noen eksempler på priser fra norske statlige høyskoler og universiteter:

Norges handelshøgskole:

MBA i økonomisk styring og ledelse (60 studiepoeng, 15 intensive samlinger over to år): 380 000 kr.
Autoristert finansanalytikerstudium (48 studiepoeng på masternivå, 15 intensive samlinger): 174 000 kr.
Merkevareledelse og internasjonalisering (30 studiepoeng på masternivå): 88 000 kr.
Porteføljeforvaltning (21 studiepoeng på masternivå): 75 000 kr.

NTNU:

Executive Project Leadership Program (30 studiepoeng, seks samlinger over tre dager): 195 000 kr.
Organisasjon og ledelse: (erfaringsbasert masterprogram på 180 studiepoeng): 186 000 kr.
Eiendomsutvikling og –forvaltning (erfaringsbasert masterprogram 180 studiepoeng): 180 000 kr.
Veg og jernbane (erfaringsbasert masterprogram på 90 studiepoeng): 18 000 kr. pr. kurs med 7,5 studiepoeng, i tillegg 35 000 kr. for masteroppgaven.

Universitetet i Oslo:

Etatstyring mellom politikk og forvaltning (20 studiepoeng på masternivå): 25 000 kr.
IT og ledelse (erfaringsbasert master, 90 studiepoeng): 197 000 kr.
Klinisk farmasi (master – erfaringsbasert, 90 studiepoeng): 108 000 kr.

Universitetet i Bergen: 


Demokratibygging (erfaringsbasert master, 105 studiepoeng): 89 000 kr.
Helseleiing, kvalitetsforbetring og helseøkonomi ( erfaringsbasert master, 90 studiepoeng): 157 500 kr.

Høgskolen i Sørøst-Norge


Coaching og ledelse (15 studiepoeng): 20 300 kr.
Årsstudium i ledelse (60 studiepoeng): 19.900,- for 15 studiepoengs emner og kr. 13.800,- for 7,5 studiepoengs emne
Helseledelse (30 studiepoeng): 45 000 kr.

Universitetet i Agder

Master i ledelse (90 studiepoeng): 108 000 kr.
Entreprenørskap og innovasjon (10 studiepoeng): 18 000 kr.
Cannabisbruk: Forebygging og behandling (5 studiepoeng): 8500 kr.

Han skrev tidligere i år kronikken «Den farlige veien mot et akademisk AS» i Aftenposten, der han hevder at «markedets terminologi har for lengt inntatt lærestedene».

De tilbyr stadig flere kurs og programmer som koster penger. For eksempel er antall kurs på bachelor og masternivå nesten doblet ved NTNU de siste årene, mens omsetningen for slike kurs er tredoblet. Det dyreste NTNU har å tilby er et kurs i prosjektledelse. Det består av seks tredagers samlinger og gir 30 studiepoeng. Prisen er 195 000 kroner.

Audun Lysbakken: – Alle skal ha like muligheter 

SV-leder Audun Lysbakken, som sitter i utdanningskomitéen på Stortinget, er kritisk. Han sier at gratisprinsippet for utdanning er en bærebjelke for norsk demokrati.

–  Et parallelt utdanningsløp, med kostbare og egenfinansierte studietilbud, rokker ved dette. Alle studenter skal ha like muligheter til å ta utdanning, uavhengig av deres egen- eller foreldrenes økonomi, mener han.

Og videre:

– Vi risikerer at samfunnets kompetansebehov ikke blir dekket om utviklingen får fortsette.

Til Forskerforum begrunnet prorektor Berit Kjeldstad ved NTNU betalingstilbudene med at det er et marked for dem.

Les også: Her er det mest og minst fornøyde studentene i Norge

– Argumentet er selvfølgelig at når det er marked for det, hvorfor ikke utnytte det? Det synes jeg er betenkelig. I Norge har det vært et prinsipp at alle skal ha like utdanningsmuligheter, og retten til gratis utdanning har vært en veldig sentral del av dette. Vi er i ferd med å markspise det prinsippet hvis dette får uvikle seg, sier Hessen.

Audun Lysbakken istemmer:

– Om studiestedene innretter studietilbudet sitt etter markedskreftene, vil det kunne ramme både kvaliteten og svekke mangfoldet på det øvrige studietilbudet.

Konkurrerer med BI 

Dag O. Hessen sier de dyreste studiene kan få prestisje nettopp fordi de er dyre, på samme måte som studier det er vanskelig å komme inn på får prestisje.

– Det kan forsterke markedseffekten. Dette er åpenbart uheldig, og bryter med prinsippet om like muligheter for alle, uavhengig av økonomiske forutsetninger.

Les også: – Å forberede en forelesning kan ta dag og natt

NTNU tilbyr slike utdanninger blant annet for å konkurrere med Handelshøyskolen BI.

– Hvis det er dette som skal til for å hevde seg oppe i konkurransen, må universitetene redefinere sitt mandat. Essensen er at man rokker ved et godt innarbeidet prinsipp som vi har vært veldig stolte av, og som det er grunn til å hegne om, sier Hessen.

Norsk studentorganisasjon er også bekymret for utviklingen.

Marianne-Andenæs-foto-Skjalg-Bøhmer-Vold-trykk
Leder Marianne Andenæs i Norsk studentorganisasjon.

–  Nå som Norge har behov for å omstille seg og gi folk faglig påfyll, skal du kunne ta videreutdanning uavhengig av om du har lommebok til det eller har en arbeidsgiver som betaler for deg, sier leder Marianne Andenæs.

Hun frykter at betalingsstudier skal forsterke skillelinjer.

– En studieavgift kan begrense hvem som har mulighet til å studere. Vi vet allerede at de som tar opp høyest lån fra Lånekassen, kommer fra familier med høy inntekt. Selv i vanlige studieløp påvirker sosial bakgrunn hvor mye du tar opp i lån. Dette vil slå ut enda mer her, sier hun.

Samtidig sier hun at de ikke alltid er så lett å se forskjellen på betalingsstudier og gratis studier.

Statssekretær: –  Ikke noe stort problem 

Statssekretær Bjørn Haugstad (H) i Kunnskapsdepartementet synes ikke betalingsstudier er noe stort problem. Han minner om at de aller fleste utdanninger er gratis.

Bjørn Haugstad skulle ønske fusjonsprosessen i universitets- og høyskolesektoren var kommet lenger.
Statssekretær Bjørn Haugstad.

–  At noen få erfaringsbaserte mastergrader koster penger, er i utgangspunktet ikke noe stort problem i dag. Dette er utdanninger som ofte tas av personer som er i arbeid, og det er ikke uvanlig at arbeidsgiver er med på å dekke kostandene. Vi har også et av verdens beste finansieringssystem via Lånekassen, noe som også kan være med på å finansiere eventuell videreutdanning, sier han i en skriftlig kommentar.

I forslaget til nytt stortingsprogram for Arbeiderpartiet står det at «høyere utdanning skal være uten studieavgift». Men Stortingspolitiker Marianne Aasen (Ap) i utdanningskomitéen synes det er greit at lærestedene har studietilbud de tar betalt for, så lenge de holder seg til reglene.

Les også: Frank Aarebrot: – Vi vil ikke ha blårussen inn på universitetet

– Dette bør begrenses til å være skreddersydde tilbud for et lite marked. Å forby denne programmer er ikke veien å gå. Men det må ikke ramme inn fagtilbud som kun gjøres tilgjengelig mot betaling. De vitenskapelig ansatte og deres kompetanse må være tilgjengelig for alle, og ordinære programmer må selvfølgelig være gratis, sier hun.

- Det er særlig skuffende at forskning på velferdsstaten går dårligere tider i møte, sier Marianne Aasen (Ap).
Marianne Aasen.

Aasen er mer opptatt av hvordan vi skal organisere fremtidens etter- og videreutdanning.

– Vi må gire om hele etter- og videreutdanningspolitikken, vi trenger en kompetansereform for de voksne. Da bør nettopp grensene mellom det kommersielle og det ordinære utredes. Etter- og videreutdanning må være må være et spleiselag mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og staten, men på hvilken måte? Hva med dem som står uten arbeid? Hvem skal betale når bransjen de jobbet ikke kanskje ikke finnes lenger? Hvordan skal vi organisere det? Vi vet med sikkerhet at kompetanse går ut på dato raskere en før. Her må det tenkes nytt, sier hun.

I Aps programforslag foreslås det blant annet en kompetansereform for arbeidslivet.

Slik er reglene:

Som hovedregel kan ikke statlige universiteter og høyskoler ta egenbetaling for ordinære utdanninger som fører frem til en grad eller yrkesutdanning (universitets- og høgskoleloven § 7-1.).

Men det er noen unntak. Statlige institusjoner kan kreve egenbetaling i følgende tilfeller:
a) for kurs.
b) for fag/emner som normalt ikke er del av studieprogram som fører fram til grad eller yrkesutdanning.
c) for erfaringsbaserte mastergradsstudier.
d) av studenter som fyller opp ledige plasser på studieprogram eller fag/emner som er oppdragsfinansiert. (forskrift om egenbetaling § 3-2)

Les også:

Ny undersøkelse: Dette mener norske forelesere om studentene sine