Publisert 7. februar 2021 kl. 22:51
– Jeg tror veien inn i akademia startet som for en del andre etterkommere av innvandrere. Jeg trodde først at jeg skulle studere medisin, det var det jeg ble oppfordret til, sier Feroz Mehmood
Shah, som er førsteamanuensis ved Universitetet i Sørøst-Norge, der han forsker på moralfilosofi, politisk filosofi og filosofihistorie.
– Men så tok jeg et friår der jeg studerte kunsthistorie, jeg ble gira, og så begynte jeg på filosofi.
Shah er født i Norge, men har foreldre fra Pakistan. Som etterkommer av innvandrere, det vil si norskfødt med innvandrerforeldre, er han underrepresentert blant landets akademikere, ifølge nye tall fra Nifu og Statistisk sentralbyrå.
Etterkommere av innvandrere utgjorde kun 0,5 prosent av forskerne ved norske universiteter, høyskoler, helseforetak og forskningsinstitutter i 2018.
Shah mener dette er en gruppe som ofte opplever diskriminering i uformelle settinger på arbeidsplassen, og at vi bør lære av hva som har blitt gjort for andre minoritetsgrupper.
– Vi må finne ut hvorfor vi sliter med å rekruttere, og hvordan vi kan holde på kandidatene, sier han og legger til:
– Jeg tror mange også opplever stort press hjemmefra, der foreldrene kanskje har opplevd statustap, slik at forventningen er at denne gruppen skal gjøre det bra. Statistikken omfatter forskerstillinger, men man kan jo ha studert jus eller medisin uten å jobbe som forsker. Det er bare synsing fra min side, men jeg tror kanskje ikke det er nok status knyttet til forskeryrket, sier Shah.
– Jeg tror det handler om at denne gruppen fremdeles er ung. Det har vært en økning i antall, men den har vært liten, sier Ida Drange ved Arbeidsforskningsinstituttet ved Oslomet.
I 2016 var Drange en av forskerne bak rapporten «Å være utlending er ingen fordel», om karriereløp og barrierer for innvandrere i norsk akademia.
Utredningen viser blant annet at masterstudenter med innvandringsbakgrunn i større grad ønsker å arbeide med forskning enn studenter uten innvandringsbakgrunn. Likevel har studenter med innvandringsbakgrunn lavere sannsynlighet for å ha en stilling i akademia, sammenlignet med personer med majoritetsbakgrunn.
– Det kan handle om frafall og seleksjon, enten at man velger bort en forskerkarriere eller at man opplever at man ikke når opp i rekrutteringsprosesser. Til tross for at mange utrykker en ambisjon om å velge doktorgrad og forskerkarriere, så ser vi at dette ikke realiserer seg i like stor grad. Det er mange midlertidige og usikre jobber. Når de får innblikk i hva dette handler om, så kan det hende at forskerkarrieren velges vekk, sier Drange.
– Selv om forsker- eller stipendiatstillingene lyses ut åpent, er man likevel i en mentorkultur der det er enklere hvis det finnes noen som åpner dører for deg. Studenter med innvandrerbakgrunn kan mangle den ressursen. En tredje mulighet er at personer i denne gruppen selv er mer internasjonalt mobile i sine karriereløp.
Trenden er derimot mer positiv på studentnivå.
– Det er mange etterkommere blant studenter, og studieaktiviteten blant etterkommere er større enn i populasjonen generelt. Utdanningsambisjonene er høye, så det er ikke rart at ambisjonene om en forskerkarriere er høye. Men enn så lenge har ikke dette realisert seg. Jeg tenker vel at de i hvert fall er gamle nok til at vi burde ha sett dem på stipendiatnivå, sier Drange.
For å lykkes i akademia lønner det seg å ha nettverk og gode rollemodeller, forklarer Feroz Mehmood Shah. Andregenerasjons innvandrere mangler ofte dette.
– Du har ofte ikke et nettverk hjemmefra som vil snakke med deg om forskerløp og akademia. Du blir veldig alene, sier Shah, som tror mange må stake ut kursen alene.
– Har du kjent på noen barrierer selv?
– Ja, jeg hadde få forbilder, og det å studere filosofi var ikke noe jeg ble oppfordret eller støttet til. Tvert om ble jeg flere ganger bedt om å endre karrierevei. Men viktige grunner til at jeg fortsatte, var eget driv og at jeg har vært heldig med gode mentorer og veiledere i akademia som har sett potensialet mitt, sier Shah.
Skjev rekruttering
Selv om få etterkommere av innvandrere jobber i akademia, har den totale andelen internasjonale forskere som kommer til Norge for å jobbe, doblet seg siden 2007. Tallene kan tyde på at vi er bedre på å rekruttere internasjonale forskere enn hjemlige innvandrere, sier Ida Drange.
– Det kan også godt hende at etterkommere havner i skyggen av internasjonaliseringen. De internasjonalt mobile forskerne kan ha høyere status i rekrutteringen fordi de bidrar til at universitetene kan huke av på internasjonale nettverk og forbindelser til andre land i sine forskningsaktiviteter. Det kan gjøre at man heller rekrutterer internasjonalt enn fra dem som allerede er i Norge, sier hun.
– Det jeg synes er litt slående med statistikken, er når barrieren oppstår: For etterkommere er det ved overgangen til stipendiatstilling, for internasjonale forskere er det ved overgangen til fast stilling, sier Drange.
Les også:
