For de fleste akademikere i den rike delen av verden er trygge arbeidsforhold en fjern drøm, skriver Lorenz Khazaleh.

Bare universitetsutdanning? Mannen fra bemanningsbyrået i det sørlige Tyskland rister på hodet. Han er synlig skuffet og legger CV-en min fra seg. Hva skal han bruke meg til? «Du bør lære deg noe nyttig», sier han. «Å kjøre gaffeltruck, for eksempel. Da blir det med en gang to euro mer i timen. Elleve euro istedenfor ni!»

Lorenz Khazaleh

I Norge og andre steder i verden blir akademikere og folk med universitetsutdanning assosiert med eliten. I dag er det kanskje behov for en justering. Kanskje har de fleste akademikere nå mer til felles med arbeiderklassen, den tradisjonelle vel å merke, med lua i hånden, tiggende om arbeid, reisende fra sted til sted?
Det er ikke bare sånne som meg som har falt ut av akademia, som sliter på arbeidsmarkedet. Flere og flere akademikere på universitetene verden rundt er blitt del av det som nå kalles prekariatet, dagens nye underklasse av lavtlønnede arbeidere, vikarer og deltidsansatte uten jobbtrygghet.

For de fleste akademikere i den rike delen av verden er trygge arbeidsforhold en fjern drøm. Faste stillinger er stort sett forbeholdt professorene. Andelen midlertidige stillinger har i de siste årene økt, kontraktene er blitt kortere, rettighetene færre. I Tyskland, for eksempel, er halvparten av kontraktene i akademia kortere enn ett år. Underbetaling er vanlig, gratisarbeid er forventet. Utenfor akademia ser det ikke alltid bedre ut. I de fleste tilfellene er man overkvalifisert eller/og – som i mitt tilfelle – underkvalifisert.

Midlertidigheten har fått en ny dimensjon på grunn av en annen trend innen akademia: internasjonalisering. Dette «strategiske målet» høres egentlig fornuftig ut: Det kan ikke skade å ha kollegaer fra andre land på sitt institutt. Men for forskerne betyr internasjonalisering også et liv på stadig flyttefot. Uavhengige sjeler kan ha sans for å bytte by, land og kontinent hvert eneste år. For forskere med familie er dette en form for tvungen migrasjon.

For antropolog Eli Thorkelson, som forsker på endringene i akademia, er det viktigste spørsmålet: Hvordan gjenskape solidaritet mellom kollegaer som er tvunget til å konkurrere med hverandre i kampen for forskningsmidler, publikasjoner og den neste midlertidige stillingen?

Som også andre forskere har vist, så eksisterer det i dagens prekariat ikke den samme fellesskapsfølelsen som i det tradisjonelle proletariatet. «De prekære» føler seg avmektige, de føler seg ikke representert av noe parti, heller ikke av fagbevegelsen.
Derfor har en gruppe av antropologer på fjorårets årskonferanse til den europeiske antropologiorganisasjonen EASA tatt et viktig initiativ. De har grunnlagt et transnasjonalt nettverk for prekære antropologer, «PrecAnthro». Nettverket har dannet flere arbeidsgrupper og «watch dogs». På Facebook og Twitter deler de dystre nyheter om tingenes tilstand og diskuterer utveier.

Situasjonen har også utløst et vell av forskning på tilstandene i akademia. Litteraturen om det prekære akademia blir større og større, konferansene hyppigere. Akademikerne føler den økende ulikheten på kroppen, og klassespørsmål får endelig oppmerksomheten de fortjener. Forhåpentligvis fører denne utviklingen også til nye allianser, ikke bare mellom akademikere, men også mellom akademikere og andre prekære arbeidere i fabrikker, restauranter og den nye bølgen av kontorfellesskap, såkalte coworking spaces. For, ja, akademikere har nok mer til felles med dem enn med professorene.

Les også:

Derfor droppet de forskerkarrièren