Han reddet Bryggen i Bergen og Kirkeristen i Oslo. Biografien over Harry Fett bringer et mangslungent liv frem fra glemselen.

aktivisme-og-sjarm

Fakta

Harry Fett. Historien er lengst

Kristin B. Aavitsland:

Harry Fett. Historien er lengst

Pax, 2014

613 sider

Veil. pris: kr. 449

Biografisjangeren er blitt undersøkt, kritisert og debattert ganske godt de siste tiårene. Det er for lite eksperimentering, er et av funnene. Det vises blant annet ved at de fleste biografer ennå velger den tradisjonelle fortellerteknikken der liv presenteres på kronologisk vis, der fortellerstemmen er usynlig og bøkene lite drøftende. Objektivitet er et ideal, med omfattende kildebruk og stadige notehenvisninger. Likevel er det alltid farer, ikke minst fordi biografien skal tilfredsstille kravet om et underholdende driv samtidig som den må være etterrettelig. Kravet om underholdning gjør at det vel ikke er til å unngå at det vil være verdiladede ord og at en og annen slutning om egenskaper trekkes. Og lik enhver som har som virke å presentere funn, vil det alltid være en utvelgelse, alltid perspektiver som fremheves og perspektiver som utelates. Og derfor alltid noe for en leser å stusse over.

Slik ligger det også an med biografien om Harry Fett, skrevet av kunsthistorieprofessor Kristin Bliksrud Aavitsland. Har du ikke hørt om ham, sa du? Nei, til tross for at han var Norges første riksantikvar, grunnlegger av tidsskriftet Kunst og kultur, foregangsmann for Kunst i arbeidslivet, skrev en mengde bøker og artikler, var fabrikkeier, var sentral blant landets kulturelite, hadde et utstrakt selskapsliv med en mengde prominente folk og var rikssynser og kunstsamler, blant annet, og til tross for at det ikke er lenger enn ca. 50 år siden han døde – så er han nesten helt glemt.

I likhet med Burke var Fett en utpreget konservativ tenker.

Det er et interessant portrett vi får, mest av alt fordi vi blir kjent med en mann som så til de grader evner å posisjonere seg, som det heter i dag. Med ærgjerrighet, sjarm, veltalenhet, selvsikkerhet og en kamp for ideer blir han en toneangivende skikkelse gjennom hele første halvdel av 1900-tallet. Vi følger ham – og dermed også fremveksten av det moderne Norge – hele veien, men det er først når han er i startgropen av karrieren, at boka blir interessant. Alle detaljene som boka er spekket med, blir ikke da lenger et hovedpoeng, men bidrar isteden til å levendegjøre alle aksjonene, konfliktene og begivenhetene i Fetts liv. Fett er «aktivistisk av natur», skriver Aavitsland, men før vi kommer dit i beretningen, på rundt side 200, mangler det et godt omdreiningspunkt, og drivet i fortellingen konstrueres ut fra kronologi, en del altfor myke overganger og liten avstand til kildene. Her kunne det godt vært kuttet betraktelig. Da ville vi også kommet fortere inn i det Aavitsland har satt seg fore å belyse, nemlig Fetts tankeunivers og hans mangfoldighet som samfunnsaktør.

Fett studerer kunsthistorie i utlandet, og med seg hjem har han ideer og kunnskaper som han umiddelbart kaster seg ut i den hjemlige debatten med. Den dreier seg om vedlikeholdet av Akershus festning. Gamle bygninger skal være et monument over fortiden, mente han, ikke bare den tiden da bygget ble reist, men også ombygninger fra senere tider må være synlige. Ikke restaurere, derfor, men konservere. Det lyder nesten som Edmund Burkes «forandre for å bevare», og i likhet med Burke var Fett en utpreget konservativ tenker. Dog, fordi ideer boblet i ham, fulgte han aldri noe program, like lite som han senere, da han ble mer politisk orientert, aldri ble talsmann for noe parti.

Han gjør seg altså gjeldende, og som belønning får han posisjoner i Fortidsminneforeningen og ved Folkemuseet. Men det er ikke nok. Han har giftet seg, og lever godt med sin kone, bortsett fra det leie i at han er «konemann». Hun er mye rikere enn ham, og livsstilen med lange utenlandsreiser, hyppige middagsselskaper og fasjonabelt hjem bekostes derfor av henne. Men så, gjennom rå maktkamp og støtte fra inn- og utland, får han den nyopprettede riksantikvarstillingen, og da har han også overtatt fabrikken etter far. Nå går det slag i slag. Vi får høre om hovedtrekkene i hans virke som riksantikvar: katalogisering, folkeopplysning, få på plass et lovverk, plassere på verneliste – etter kamp redder han Bryggen i Bergen og Kirkeristen i Oslo. Gjennom redaktørstillingen i Kunst og kultur har han et forum å ytre seg i, i tillegg til bøkene han skriver. Fett var enormt produktiv. Han arbeidet hele tiden, og avsluttet ofte arbeidsdagen med selskap som varte til langt på natt. Han var et midtpunkt, men etter hvert ikke like populær hos kona; han kunne ikke skjønne hvorfor hun ikke underdanig kunne nøye seg med å gjøre livet enkelt og godt for ham.

Historien om Harry Fett er historien om en mann med mange egenskaper som antagelig mente at plassen i sentrum tilhørte ham. Han ender sine dager delvis trist og utslått etter å ha mislykkes med nye initiativ – i full glemsel over hvordan han selv en gang fikk kastet ut den eldre generasjon.