Analysen av pressens generelle behandling av religion er lite representativ, men vekker likevel begeistring.
befriende-lesning

Fakta

Cora Alexa Døving og Siv Ellen Kraft
Religion i pressen
Universitetsforlaget, 2013
235 sider
Veil. pris: kr 319

Cora Alexa Døving og Siv Ellen Kraft går bredt ut i sin behandling av religionsstoff i pressen fra 2000 til 2012. Temaene spenner fra kongeliges tro, folkereligiøsitet, «vår kristne kulturarv» og konservativ kristendom, til minoritetsrelaterte perspektiver knyttet til islam, jødedom og den religionspluralismen religionsviterne ser etter 22. juli. Denne bredden og aktualiteten er en klar styrke ved boka, men indikerer også en svakhet.

Styrkene først: Forfatterne går konkret til verks. Eksemplene hentes fra de mest kontroversielle ordskiftene vi har sett i offentligheten de seneste år. De knyttes til konkrete personer som Märtha og Mette Marit, Snåsamannen og Hanne Nabintu Herland, i tillegg til sentrale pressefolk og andre meningsprodusenter. I analysene henter de metodisk rammeverk fra kritisk diskursanalyse, og drøfter eksemplene de oppfatter som relevante, opp mot religiøse, sekulære, politiske, historiske og kulturelle kontekster. Det kommer det svært mye interessant ut av. Leseropplevelsen blir enda bedre av et drivende godt språk som balanserer hårfint mellom nydelige spissformuleringer og akademisk forsiktighet.

Ett av de interessante poengene tar utgangspunkt i at konservativt kristne er relativt usynlige i norsk medieoffentlighet. Her trekker de fram Herland som en samfunnsdebattant som benytter bestemte kristenkonservative oversettelsesstrategier, det vil si at hun bruker språk og begreper som ikke er knyttet til dogmatisme, for likevel å fremme et kristenkonservativt grunnsyn i media. Et annet interessant poeng er hvordan oppmerksomheten rundt engleskolen Astarte indikerer «et religiøst begrunnet fall for Märtha», mens man med Mette-Marits medierte tro kan snakke om oppgradering «med religion som bidrag til dannelse og distinksjon». Disse poengene trekker de blant annet med bakgrunn i en forståelse av pressen som en sekulær vaktbikkje. Med det mener de at «norske nyhetsmedier er tuftet på en hegemonisk forståelse av offentligheten som sekulær grunn, og at journalister (og andre bidragsytere) på det grunnlag overvåker kommunikasjonen og arresterer overtredelser».

Så var det svakhetene: Forfatterne har en ganske god forståelse av media. De sier litt om pressens diskursive praksis, blant annet ved å redegjøre for nyhetskriterier. Men analysene behandler forståelse av medielogikker relativt overfladisk. Utvalget av empiri er dessuten gjennomgående basert på subjektive oppfatninger av hva som skal være representativt. Boken egner seg dermed dårlig som representativ analyse av pressens generelle behandling av religion.

Ikke desto mindre begeistres jeg av boka. Den avdekker strukturer og tendenser i hvordan religion i bred forstand behandles i pressen. Med et slikt fokus er det etter min oppfatning et godt grep å hente fram det oppdaterte religionsvitere ser som mest kontroversielt. Det er mildt sagt befriende å lese om disse temaene i en annen kontekst enn pressens egen, og med andre portvakter enn avisredaktørene.