Av Kjetil Vikene
Publisert 10. mai 2017 kl. 16:07
Sosiologen Joar Skrede, forsker ved Norsk institutt for kulturminneforskning (Niku), disputerte ved doktorgradsprogrammet «Discourse and Contemporary Culture» ved Aalborg Universitet i 2014.
En annen er behovet for en oppdatering av utviklingen på feltet. En tredje er å belyse den kritiske diskursanalysens aktivistiske og normative karakter. Samlet er dette en lettlest og praktisk innføringsbok for samfunnsvitere og humanister på alle nivåer.
Les også: Ingen nye midler til humaniora
Boken er en positiv korreks til dem som trodde at diskursanalyse var et postmodernistisk fenomen med endepunkt i den franske historikeren Michel Foucault. Skrede demonstrerer at den i stedet har blitt utviklet og mer presis, også med en mer utarbeidet metode og et mer utarbeidet begrepsapparat. Særlig står arbeidene til Norman Fairclough sentralt, og i hovedtrekk er det dennes kritiske diskursanalyse som introduseres og operasjonaliseres i Skredes bok. Et viktig trekk er at den kritiske diskursanalysen har blitt utvidet til å gjelde både tekst, bilder, arkitektur og multimodale diskurser.
Boken er fortløpende delt mellom vitenskapsteoretiske refleksjoner, avklaring av et funksjonelt begrepsapparat og konkrete analyser. De to viktigste eksemplene er først Faircloughs analyse av en britisk stortingsmelding fra 1998, signert Tony Blair, deretter Skredes egen analyse av den norske handlingsplanen «Kultur og næring» fra 2007, «ført i pennen av den rødgrønne regjeringen». Begge analysene demonstrerer godt både bruk av begrepsapparat og metode, og jeg syns Skrede fint demonstrerer at metoden kan være skarp, som når han viser hvordan handlingsplanen gjennom ordvalg og bildebruk gir kulturen en «verdiskapende» og servil rolle for kommersielt næringsliv, til tross for forsikringene om det motsatte.
Analysene har klare normative trekk, og i begge tilfeller må det sies å ligge anti-nyliberale rammer for den kritiske analysen, noe Skrede understreker er litt av poenget: Som analytiker velger man tekster fra «virkeligheten», gjerne basert på eget verdisyn. Den anti-nyliberale brodden er altså ikke noe som er gitt i metoden, men hos analytikeren. Det er med andre ord ikke noe i veien for at en nyliberal kritiker kan bruke samme metode for å belyse anti-kapitalistiske tekster. For til den kritiske diskursanalysen hører også kritisk realisme som vitenskapsteoretisk premiss, og denne utgjør et nærmest aktivistisk fundament. Den kritiske diskursanalysen skal «vurdere om diskurser kan sies å opprettholde uheldige maktforhold i samfunnet. Om de gjør det, bør vi forsøke å endre disse.» Men ender vi her opp med en postmoderne verdirelativisme uten realitetsorientering, der samfunnet og de sosiale strukturene blir konstruert slik at kritikeren selv kan finne opp enhver sannhet og fiende – såkalt sosialkonstruktivisme? Nei, skriver Skrede: «Å avvise fruktbarheten i diskursanalyse fordi den skal være sosialkonstruktivistisk, er en akademisk misforståelse». Det er «ikke noe galt i å være sosialkonstruktivist så lenge virkeligheten ikke reduseres til diskurs».
Les også:
