Av Ragnhild Fjellro
Publisert 6. mars 2014 kl. 10:38
Buddhismen er sjelden inkludert i offentlige ordskifter, til tross for at den er historiens første verdensreligion. I vår hverdag viser den seg nok oftest som innsiktsfulle sitater fra Dalai Lama på Facebook, eller i kurs om mindfulness. Noen har kanskje plukket én og annen bok fra en buddhistisk læremester, som har beskrevet begreper som samsara, edle sannheter eller tilflukt. Men hvordan forstår man egentlig buddhismens teorier og praksiser i forhold til hverandre, og til verden? Blir det enklere å forstå sammenhengene etter å ha lest Torkel Brekkes innføring i buddhisme? Det korte svaret er: Ja, og vel så det!
Religionsviteren ved Universitetet i Oslo åpner med å trekke fram to buddhistmunker som på hver sin kant av verden satte fyr på seg selv. Hva var bakgrunnen for disse handlingene? Det er et godt spørsmål, særlig for et par vestlige ører som først og fremst forbinder buddhismen med sinnsro, toleranse og empati. For å besvare dette tar forfatteren oss først med tilbake til India det fjerde århundret f.Kr. og Siddharta Gautamas fødsel. Framfor å arve tronen velger denne kongesønnen asketens tilværelse, og han finner sin vei til fullkommen innsikt gjennom meditasjonsteknikker han selv oppdager, og slik blir han Buddha. De neste kapitlene tar for seg tre bestemte forgreininger fra Buddhas utgangspunkt, som sprer seg til ulike deler av verden. Det interessante her er hvordan buddhister inntar ulike roller, praksiser og disipliner både innenfor og på tvers av disse forgreningene. Det betyr blant annet at man kan være buddhist uten å meditere. Buddhistmunker kan også tro på én teori, samtidig som de godt kan dele rutiner og disiplin med munker som følger andre buddhistiske teorier.
Vel så interessant blir det når Brekke skriver om buddhismens rolle i verden i dag. Det gjør han i de tre siste kapitlene. Her handler det om politikk, nonner og buddhismen i den vestlige verden. Religionsforskeren skildrer for eksempel buddhistiske institusjoner, ideologier og ledere som bidrar til å legitimere maktpolitikk og undertrykke andre religiøse minoriteter. Jeg merker en motstand når jeg leser dette, siden jeg også har et så tydelig bilde av den tolerante, balanserte buddhisten som litt distansert fra verdens uro og krav sitter i ro med sin hemmelighetsfulle innsikt.
Men Brekke forteller også historier med helt motsatt fortegn, der buddhismen bidrar til større rettferdighet og omtanke for de svakeste. I disse skjæringspunktene evner Brekkes innføring i buddhismen å gjøre leseren langt klokere, ikke bare ved å gi oss større innsikt og respekt for buddhismen, men også ved å vise et menneskelig, kulturelt og historisk mangfold. Og det er nettopp i dette mangfoldet han avslutter, med en kritikk mot den vestlige forenklingen av buddhismen. Han spør om den vestlige verden har skapt seg et forvrengt bilde av buddhismen til eget bruk. Har man en stor sannhet i livet man vil underbygge med buddhisme, ender man fort opp med et utopisk Shangri La, avslutter Brekke. Det er en betimelig advarsel.
