Publisert 14. februar 2017 kl. 23:08
– Når myndighetene er interesserte i gode resultater på doktorgrad, må de tøyle sin interesse for å spre stipendiatstillinger til institusjoner som kanskje ikke har de beste faglige forutsetningene for å følge dem opp, sier prorektor ved NTNU Kari Melby.
NTNUS prorektor Kari Melby.
Hun viser til den nasjonale evalueringen av forskerutdanningen i 2012. Den konkluderte blant annet med at doktorgradene ved de nye universitetene skåret lavere enn doktorgradene ved de eldre universitetene. Samtidig viser tall fra 2015 at flere av de nye universitetene sliter med å få stipendiatene til å gjennomføre på tid. Likevel er det ikke de institusjonene som leverer best kvalitet, som får flest stillinger.
Forspilt sjanse
– Regjeringen og støttepartiene har overoppfylt et relativt ambisiøst mål om vekst i antall stillinger i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning. Det er bra. Vi registrerer imidlertid at de har valgt å tildele en veldig stor andel av veksten til andre institusjoner enn de eldste universitetene, sier Melby.
Les også: Når doktorgraden blir for vanskelig
Hun viser til at det i forbindelse med langtidsplanen, som ble vedtatt i 2014, har blitt trappet opp med 542 nye rekrutteringsstillinger. Av disse har NTNU fått et antall hun er godt fornøyd med: 72 om man inkluderer tildelinger til de innfusjonerte høyskolene i Gjøvik, Sør-Trøndelag og Ålesund. Hun er mer bekymret på vegne av Universitetet i Oslo med kun 30, Universitetet i Tromsø med 27 og Universitetet i Bergen med 22.
– Til sammenlikning har Universitetet i Stavanger fått 62 og Universitetet i Agder 57. Slik jeg ser det, har stipendiatstillingene ikke blitt fordelt med hovedhensikt å bygge opp under kvalitet i forskningen. Andre formål har vært viktigere. Stillingene har i stor grad blitt brukt til å bygge opp de tre minste universitetene, de store høyskolene og fagmiljøer særlig knyttet til profesjonsutdanninger. Hvis denne opptrappingen nå stopper opp, ettersom man har nådd målet, er jeg redd at man har forspilt en sjanse til å bygge opp kapasitet og kompetanse i våre aller beste forskningsmiljøer. Det synes jeg er synd, sier Melby.
Les også: Varsler ikke om maktmisbruk fordi det kan ødelegge karrieren
Overrasket over utspill
I statsbudsjettet for 2017 fikk Universitetet i Stavanger 11 nye rekrutteringsstillinger, og det er dermed blant lærestedene som har fått flest. Det er også det universitetet med lavest gjennomføringsgrad blant doktorgradskandidatene. Tall fra 2015 viser at kun 49,1 prosent av doktorgradskandidatene hadde disputert seks år etter oppstart. Normert tid er tre til fire år, og snittet for gjennomføring etter seks år er 66 prosent.
– Å få flere rekrutteringsstillinger har for vår del vært viktig for å bygge opp og utvikle våre forskningsmiljøer. Jeg mener vi har doktorgradsprogrammer som har god kvalitet, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre gjennomstrømmingen, sier rektor Marit Boysen.
Hun reagerer på utspillet fra Melby.
– Det er et overraskende utspill med tanke på den posisjonen og de ressursene som NTNU har, sier Boyesen, og avviser at stipendiatene ikke får god nok kvalitet på UiS.
– Vi har god faglig kompetanse og legger godt til rette for de stipendiatene vi har tatt opp i våre programmer. Alle våre programmer oppfyller KDs krav til robusthet, og vi gjennomfører systematiske evalueringer. Det er et kontinuerlig forbedringsarbeid som vi har oppmerksomhet mot.
Les også: – Jeg har sett veiledere som knapt svarer når stipendiater ber om innspill.
Motvirker matteuseffekten
Statssekretær i Kunnskapsdepartementet Bjørn Haugstad sier seg enig med Melby i at de gamle universitetene tilbyr de beste doktorutdanningene. Samtidig er det flere hensyn å ta, mener han.
– Melby har et poeng i den forstand at hvis vi utelukkende skulle gå etter kvalitet, og vi skulle være rimelig trygge på at kandidaten havner inn i et forskningsaktivt miljø som bidrar til å fullføre hurtigst mulig, er det de gamle universitetene og vitenskapelige høyskolene som kommer best ut. Men det vil legge opp til en «matteuseffekt», ved at den som har mye, skal få mer.
– Resultatet kan uansett bli det samme – at stipendiatene ved de mindre institusjonene ikke får like bra doktorgradsutdanning?
– Melby har et valid poeng, men hun ser det også bare fra ett perspektiv. Det man kan huske på fra gamle institusjoners side, er at da UiO ble opprettet i 1811, var det dyp bekymring i København for om det virkelig var mulig å etablere et akademisk universitet så perifert. Det var mye av den samme bekymringen som gjorde seg gjeldende i sentrale strøk på Østlandet da man opprettet UiT. Og det samme da man opprettet tannlegeutdanning i Tromsø. Var det virkelig mulig? Hver gang har det vist seg at det går. Man må ha litt tålmodighet, så går det bra.
Nye stipend i 2017
Les også:
