Publisert 28. april 2020 kl. 08:25
Det norske samfunnet åpner gradvis opp. Det startet med barnehager i forrige uke, mens skoler åpner dørene denne uken. I går åpnet også universitetene dørene på gløtt. Men i første omgang gjelder dette kun studenter og ansatte i rekrutteringsstillinger som skal fullføre en grad i løpet av våren, og som er avhengig av forskningsfasiliteter.
De resterende universitetsansatte må enn så lenge belage seg på hjemmekontor. Professor i evolusjonsbiologi ved Universitetet i Oslo (UiO), Nils Chr. Stenseth, frykter at langvarig stenging av universitetene kan hemme forskningen.
«Som universitetsansatt føles det underlig å observere at universitetene er lukket for de ansatte, mens barnehagene, riktignok med en del begrensninger, er åpne» skrev han nylig i et innlegg i Aftenposten.
– Grunnen til at jeg roper varsko, er at dette kan få enorme konsekvenser for forskningsdelen. Ikke minst for de unge. Det er et yrke satt på koronavent, sier Stenseth til Forskerforum.
– Hvis man ser på smitte, så er det i alle fall ikke noen større smittefare ved universitetene enn i barnehager og skoler så lenge man unngår at for mange er til stede i bygningene på en gang, og så lenge regelen på minst to meters avstand overholdes og møter på flere enn fem unngås, sier Stenseth.
Her viser han til et universitet i Beijing som tilsynelatende har fått det til: All undervisning foregår digitalt, samtidig som det sørges for at antallet mennesker i universitetsbygningene holdes på 30 til 50 prosent av det normale.
– Men jeg er selvfølgelig opptatt av at vi skal overholde alle restriksjonene med hensyn til nærkontakt. Jeg er derfor av den oppfatningen at all undervisning på universitetene er umulig, det krever større grupperinger. Så dette er ingen enkel sak, legger han til.
Stenseth får støtte av professor i nevropsykologi ved UiO, Kristine Beate Walhovd.
– En ting er at barnehagene åpner igjen. En annen ting er at det er mye som har vært åpent hele tiden, som Ikea eller klesbutikker. Fra mitt perspektiv, så er det uforståelig hvorfor vi ikke kan bruke kontorene. Vi har etter mitt syn god anledning til å ha fokus på smittevern på universitetet. Representerer vi en større smittefare og en mindre verdi for samfunnet? spør Walhovd.
Hun leder et forskningssenter som studerer normale hjerneendringer over tid, der de er avhengige av labdrift med testing og hjernescanning av deltagere. Stengte universitetslokaler har fått store konsekvenser for de tidsavhengige dataene.
– Når vi fikk en time og tre kvarters varsel før vi måtte stenge, så ble mye forskning som jeg og andre har jobbet med ødelagt, sier hun og fortsetter:
– Arbeidsoppgaver har falt bort, og vi kan ikke drive labforskning hjemmefra. De ansatte finansieres av eksterne forskningsmidler. Konsekvensen er at midler blir brukt opp uten at det gjøres forskning, og for ansatte i åremålsstillinger løper ansettelseperioden uten at de får gjennomført forskningsoppgavene sine, sier hun.
Walhovd er glad for at Stenseth tok opp temaet.
– Jeg sier ikke at det ikke har vært mulig å ha en dialog med ledelsen om dette. Men det var på høy tid at noen stilte spørsmålet, og at vi tar diskusjonen. Det er merkelig at dette ikke har vært mer oppe. Forskning har i hvert fall en nyttig funksjon.
Forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim (H) skriver i en e-post til Forskerforum at det er viktig at gjenåpningen av samfunnet skjer gradvis.
– Vi ønsker en gradvis og forsiktig gjenåpning. Når vi gjenåpner samfunnet, blir det mer kontakt mellom mennesker. Det øker faren for at smitten kan spre seg igjen. Vi må derfor åpne opp samfunnet litt etter litt mens vi følger nøye med. Så er jeg enig i at det er viktig å holde forskningsaktiviteten i gang.
– Derfor har jeg formidlet direkte til rektorene både muntlig og skriftlig at det ikke finnes egne krav til smittevern for ansatte på universiteter, høyskoler og fagskoler. Det er de samme kravene som for resten av arbeidslivet som gjelder. Men det er fortsatt viktig å begrense omfanget, og at de ansatte forholder seg til vurderingene som gjøres lokalt, skriver Asheim i e-posten.
Nils Chr. Stenseth er særlig bekymret for unge forskere, spesielt dem som er midlertidig ansatt som stipendiat eller postdoktor. «Unge folk kan gå glipp av et helt år og kanskje måtte oppgi en forskerkarriere» skriver han i innlegget i Aftenposten.
– Nå er det ingen mulighet til å ha møter ansikt til ansikt på universitetet. De som sitter i rekrutteringsstillinger, har i alle fall til nå ikke engang kunnet komme inn for å hente pc-skjermer og bøker. Det er mange i rekrutteringsstillinger som sitter hjemme og prøver å jobbe, men som er dypt deprimert fordi de ikke har tilgang på utstyr. Bare tenk på dem som er avhengig av laber, de har jo ikke labene hjemme, sier Stenseth og understreker at tilgangene antagelig varierer fra institutt til institutt og fra universitet til universitet.
Han tror koronastengte universitetslokaler kan føre til at mange som er avhengige av nye midler ikke rekker Forskningsrådets søknadsfrist 20. mai.
– Det er ikke fullt så ille om jeg ikke får søkt, men det er ille for unge forskere som skal videreutvikle en karriere. Mange har barn hjemme, og har mange roller å forsørge. Det er ikke lett å konsentrere seg hjemme, sier han.
På spørsmål om hvilke konsekvenser langvarig stenging av universitetene kan få, svarer Stenseth dette:
– Jeg tror det er færre som klarer å sende inn gode og konkurransedyktige søknader til Forskningsrådet i denne runden. Det er kanskje et lite antall som får det til, men kvaliteten i det store og hele vil bli dårligere. Så kan man si at man gjør terskelen noe lavere, men noen vil uansett ha større mulighet til å jobbe med søknader enn andre, for eksempel sånne som meg som er langt friere enn mange av de unge, sier han og fortsetter:
– Jeg er happy om jeg vinner i rotteracet, men jeg vil helst ikke vinne på bekostning av de unge. Så vil noen kanskje spørre hvorfor jeg da ikke stopper opp, men i all beskjedenhet, så tror jeg at jeg bidrar til den internasjonale kunnskapsallmenningen og det akademiske livet på universitet, sier Stenseth som har vunnet flere priser for forskningen sin.
Sofie Høgestøl er leder i Akademiet for yngre forskere og førsteamanuensis ved Nordisk institutt for sjørett ved UiO. Hun er enig i at dette er en vanskelig situasjon for unge forskere, men viser til at de største universitetene har gått sammen om en ordning der stipendiater kan søke om forlengelse hvis koronaviruset fører til forsinkelser i forskningen.
– Dette er spesielt krevende for dem i midlertidige stillinger fordi de ikke får gjort den forskningen de er ansatt for å gjøre. Det er viktig å finne gode løsninger i denne krisen, og å se på muligheter for forlengelse for dem som har tapt flere måneder med arbeidstid. Men jeg registrerer at sektoren allerede jobber med dette, sier Høgestøl.
– Jeg har stipendiatkolleager på jobb i det øyemed. Det er helt riktig at en stipendiat blir prioritert over meg, sier hun.
Nils Chr. Stenseth skulle opprinnelig vært i Moskva i forrige uke og i Washington denne uken. Nå foregår møtene på zoom. Stenseth mener at digitale verktøy ofte fungerer bra, men at det ikke kan erstatte den hverdagslige interaksjonen som forskere er avhengige av for å komme på gode ideer.
– Når du vet hva du skal gjøre, og det bare er å oppklare om du skal skrive a eller c, så er det greit med zoom. Men hvis du ikke helt vet hvordan du skal løse et problem, eller hva neste skritt er, så fungerer ikke zoom like godt. Forskere prøver å finne de gode spørsmålene og angrepsmåtene. Det er mye prøving og feiling, og ideer som kastes fram og tilbake. Det er naturen til forskning, og det som gir god forskning.
– Kroppsspråk er en viktig del av dialogen. Hvis en annen ser at du sitter med tanker, så kan han eller hun si «har du en god idé, kom med det!» De lyse ideene kommer jo på de utroligste tidspunktene.
Nå ber Stenseth forsknings- og høyere utdanningsminister Henrik Asheim komme på banen.
– Han har ikke vært så synlig, kort og godt. Jeg savner at Asheim og kunnskapsminister Guri Melby står sammen på barrikadene for kunnskap. Jeg er redd for at kunnskapsformidling i form av undervisning prioriteres framfor kunnskapsgenerering, sier han.
– Jeg ønsker en diskusjon, og at vår sjef, altså statsråden, kommer på banen. Jeg sitter igjen med en ubehagelig følelse at det er mer goodwill i samfunnet for å åpne barnehager og skoler enn universiteter.
Forskningsministeren svarer at universitetene åpnes når det er helsefaglig forsvarlig.
– Jeg deler Stenseth sitt engasjement for kunnskap og at universiteter og høyskoler spiller en veldig viktig rolle i å bekjempe den pandemien vi er oppe i. Jeg vet at noen ansatte og studenter mener at ledelsen ved universitetene, høyskolene og fagskolene har praktisert stengingen av campus for strengt. Men da må vi ikke glemme at resultatene av våre felles tiltak er at vi har fått koronapandemien under kontroll. Men nå skal samfunnet åpnes delvis og gradvis opp, og sammen med sektoren er vi i gang med å planlegge neste trinn av åpningen. Det vil skje når det er helsefaglig forsvarlig, skriver Asheim i en e-post.
Også professor i biologi ved UiO, Kristian Gundersen, har engasjert seg i saken. «Flere spør nå hvorfor universitetene ansatte skal stenges ute fra sitt arbeid så mye mer ute enn folk på andre arbeidsplasser? Denne gangen spør en av landest mest fremtredende forskere. Nå må du komme på banen Henrik Asheim» skriver Gundersen på Twitter.
«Det skal de ikke noe jeg også helt tydelig kommuniserte til samtlige rektorer på møte 26. mars» svarer Henrik Asheim på Twitter-meldingen og viser til utdrag fra et offentlig møtereferat.
Les mer:
