Det kompliserte er det beste
LUKK

ANMELDELSE

Det kompliserte er det beste

Av Av Ragnhild Fjellro

Publisert 7. januar 2013 kl. 08:19

Ingen lettvint kur mot enkle helseoverskrifter, men berikende for medisinere, journalister og legfolk.

det-kompliserte-er-det-beste

Fakta
<

 

Jeg trodde kuren mot enkle avisoverskrifter som starter med «Forskning viser …» hadde kommet. Det skulle være denne boka av medisinprofessorene Wisløff og Fossum, med erfaring fra basalforskning (medisinske eksperimenter) og klinisk forskning (forskning med pasienter). Men den er ingen lettvint kur. Den er noe annet, og langt bedre.

Forfatterne slår fort fast at forskning ikke alltid gir sikre resultater og evige sannheter, selv om presseoverskrifter kan gi inntrykk av det. De tilbyr så verktøy vi skal bruke, for å avdekke svakheter ved forskningen. Disse er detaljerte gjennomganger av elementær kunnskap om vitenskap, metoder, kjemi og genetikk, sammen med konkrete eksempler fra medisinforskningen, som ofte er omtalt i media. Bokas første del tar blant annet for seg forskning på kolesterol, vin, lavkarbodiett, kosttilskuddet Q10, placeboeffekten og prostatakreft. Den andre delen går til den medisinske grunnforskningen, med gjennomgang av kjemi og genforskning, for eksempel illustrert gjennom spørsmål om alkoholisme er arvelig, eller om sykdom kan skyldes feil på et enkelt gen.

Selv om det finnes eksempler fra pressen, er det ikke redaksjonene forfatterne først og fremst er ute etter å ta. Det tror jeg de gjør rett i. Selv om journalistene, som forskningen, skal holde seg til sannheten, står kriteriene for hva som er «en sak», ofte i kontrast til hvordan medisinsk forskning utformes, foregår og formidles. I pressen seiler raskt kriterier som enkelhet, aktualitet, relevans og identifikasjon høyt opp på lista. Boka demonstrerer og dokumenterer hvordan dette er umulige kriterier i den medisinske forskningen. De avkler så å si virkeligheten ved å løfte fram forbehold, potensielle fallgruver, mulige feilslutninger og spuriøse effekter: det uforutsigbare mangfoldet.

Funnene fjerner ikke fakta som at fire prosent av alle dødsfall i verden kan tilskrives alkohol.

Ett eksempel er rødvinen vi tidvis kan lese er sunn, helst når vi er klare for fest, og kan identifisere oss med avisoppslaget. Wissløff og Fossum sier ikke at pressen tar feil. De viser derimot det krevende i å blant annet finne riktige metoder, problemstillinger, gjøre korrigeringer for andre forklaringsfaktorer – og et vell av andre valg forskerne må ta, før de til slutt kan si «at et moderat, jevnt inntak av alkohol (spesielt rødvin) har en gunstig totaleffekt på helsen til middelaldrende og eldre mennesker». Vel vitende om at funnene ikke fjerner fakta som at fire prosent av alle dødsfall i verden kan tilskrives alkohol, eller at kostnadene utgjør mer enn én prosent av brutto nasjonalprodukt i de fleste land.

Slik blir boka en berikende inngang til et ytterst interessant fagfelt – for medisinstudenter og helsejournalister, men også for generelt interesserte legfolk som meg. Og det beste? Det beste er at selv om avisoverskrifter kan gjøre verden lettfattelig med sine forenklinger, og virkeligheten blir stadig mer komplisert og vanskelig å begripe for hver side av denne boka, så føler jeg meg langt mer hjemme i den. Så enkelt, og så komplisert er det.