Noen kolleger har tatt til orde for at det på universiteter og høyskoler skal være forbudt å gå kledd med plagg som dekker ansiktet. Jeg er ikke enig med dem, skriver gjesteskribent John Peter Collett.

 

Det skal etter min mening tungtveiende grunner til for å innføre generelle forbud eller påbud for noe så personlig som valg av påkledning, og det er grunn til å spørre om et slikt forbud egentlig vil innføre diskriminering på grunnlag av religion og rase, noe universitetene bør være de første til å avvise.

John Petter Collett er gjesteskribent i Forskerforum.

Det regelverket som universitetene går inn for, synes etter min mening å dekke behovet for å kunne gripe inn mot påkledning og atferd som kan være farlig for liv og helse, og som kan virke negativt på pasienter, skolebarn og andre som studenter og ansatte kommer i kontakt med som del av utdannelsen.

Men jeg forstår deres grunner. Det gjør undervisning og faglig kommunikasjon vanskelig når man ikke kan lese den andres reaksjoner slik vi i vår kulturkrets er vant til, her hvor ansiktet nettopp er «sjelens speil».

Men det kreves ikke burka for å stenge for kommunikasjon. Mange universitets- og høyskolelærere vil vite hvor tungt det er å henvende seg til studenter som ikke gir noen tegn tilbake på at det vi har sagt, har avfødt noen som helst reaksjon. Én students livløse ansikt gjennom en seminartime kan være nok til å ødelegge dagen.

Les også: – Mange studenter åpner aldri læreboka 

Ikke at noen har sagt noe, ikke at det er kommet protester eller klager, men nettopp at det ikke er kommet noen reaksjon i det hele tatt, er nok til å la seg slå ut. (Yngre kolleger som tror at dette er noe som går over med høyere alder og lengre erfaring, må dessverre advares om at så ikke er tilfellet!)

Tausheten har mange ansikter. En hånlig tilbakelent kroppsholdning. Halvveis lukkede øyne. Fikling med mobiltelefonen. Notatblokker som fylles med drodling der lærerens gullkorn skulle ha vært skrevet ned. Skraping med stolene. En skoleklasse kan drive en lærer til vanvidd. Uten å si et eneste ord.

Det hører med til studentlivets gleder å dele meninger om lærerne og deres undervisning. De fleste vil huske at vi selv hadde sterke meninger da vi var studenter. Dagens studenter skal dele meningene med lærerne også, i form av forskjellige slags evalueringer. Det tause skal bringes til tale. Men anonymt. Under burkaen, så å si. Jeg har som sagt forståelse for dem som mener at heldekkende anonymitet ikke alltid fremmer en god dialog.

Det hører med til universitetslærerens gleder å treffe studenter igjen senere i semesteret og senere i livet. Og mange vil sikkert ha gjort den samme erfaring som jeg: Vi mistolket tilbakemeldingene aldeles. Studenter som vi har prøvd å glemme fra seminarer og forelesninger vi skammer oss over, kommer tvert imot og forsikrer om at dette var opplevelser som har gitt dem mye. Andre ganger oppdager vi etter sensuren at A-ene gikk til studenter som det aldri var mulig å øyne noe engasjement hos i timene.

Les også: Undersøkelse: Dette mener norske forelesere om studentene sine

Kroppsspråk er krevende å forstå. Mimikk er vanskelig å lese. Det finnes ingen omforent grammatikk. Det har sine grunner at vitenskapens språk tilstreber det presise og utvetydige. Det ble i sin tid regnet som en fordel å bruke latin som vitenskapens språk, nettopp fordi det var et dødt språk – like godt eller dårlig tilgjengelig for alle, og uten lokale konnotasjoner som kunne forvrenge meninger.

Men hensikten med å samles i et universitet eller i en høyskole er ikke bare at vi skal uttrykke oss presist i et logisk og utvetydig språk. Det er også at vi skal lære hverandre å kjenne, ved å streve med å tolke tvetydig kommunikasjon og snuble i misforståelser – og gjøre det fremmede forståelig.

Les også:

– Utrolig flaut når ingen studenter har forberedt seg