Av Julia Loge
Publisert 14. februar 2018 kl. 16:30
– Dette kan lese som en form for omkamp, sier Kim Helsvig, som blant annet har skrevet boken om Kunnskapsdepartementets historie.
Høsten 2003 protesterte 4300 vitenskapelige ansatte mot Ryssdal-utvalgets forslag om å gjøre universitetene selveiende og ansette rektorene. Alle de statlige universitetene og høyskolene takket nei til tilbudet om mer autonomi, og da den nye loven for universiteter og høyskoler skulle skrives, ble det ingen endring i tilknytningen mellom staten og utdanningsinstitusjonene.
Universitetet i Bergen var tydelige i sin avvisning i 2004, men rektor Dag Rune Olsen er ikke avvisende til regjeringens ønske om å utrede foretaksmodell eller andre tilknytningsformer.
– Vi er positive til alternative tilknytningsformer som gir økt autonomi, men da er det viktig at vi får konkrete forslag på bordet, sier Olsen til Forskerforum.
Rundt 1000 deltok i fakkeltoget mot Ryssdalutvalgets forslag i 2005. Foto: Kjetil Brottveit
Helsvig forteller at denne diskusjonen kom opp første gang med Mjøs-utvalget i 2000. Flertallet der anbefalte at de statlige institusjonene for høyre utdanning burde organiseres som egne rettssubjekter i henhold til egen særlov. Mindretallet ønsket heller at de statlige institusjonene for høyere utdanning skulle organiseres som forvaltningsorganer med særskilte og utvidede fullmakter.
– Men dette ble det stor baluba om, særlig i universitetsmiljøene, sier Helsvig.
Det var mindretallet som fikk Stortingets flertall med seg. Diskusjonen gikk videre inn i Ryssdal-utvalget. Flertallet der gikk inn for å gjøre de statlige universitetene og høyskolene om til selveiende institusjoner, mens mindretallet ville ha videreført ordningen med forvaltningsorganer.
– Da ble det fullstendig krisestemning i norske universitetsmiljøer. De fryktet at ved å fristilles fra staten ville man bli fullstendig underlagt markedets lover, med konkurranseutsetting og markedstilpassing, sier Helsvig.
Onsdag måtte Nybø svare i Stortinget om «mulighetsstudien». Spørsmålsstiller Mona Fagerås fra SV hentet også fram parallellen til 2003.
– Sist det var forslag om foretaksmodell i universitets- og høgskolesektoren var i 2003, og det blei møtt med kraftige protester og demonstasjoner, sa Fagerås.
Kristin Clemet skrinla selv forslaget om å endre tilknytningsformen. Arkivfoto fra framleggelsen i 2003. Foto: Kjetil Brottveit.
Alle de statlige institusjonene var mot i sine høringsuttalelser. Ifølge Helsvig innså Kristin Clemet at motstanden i sektoren var for stor til å få endret tilknytningen, men hun mente uansett at flertallets forslag var best.
– I departementet har man ment hele tiden at dette er framtiden, og at vi må dit etter hvert, sier Helsvig.
Det gjaldt også i perioden da SV styrte Kunnskapsdepartementet. Forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland satt i Mjøs-utvalget og var en del av flertallet.
Derfor mener Helsvig at regjeringens forslag er en form for omkamp.
– Venstre er helt på linje med den liberaliseringen som Clemet la opp til, det vil si mål- og resultatstyringen, sier han.
– I utgangspunktet mener jeg at man må stille de kritiske spørsmålene knyttet til premisset – blir det økt autonomi for institusjonene gjennom dette, sier Dag Rune Olsen. Foto: UiB
– Vi må feste lit til det regjeringen selv sier, at målsetningen er økt autonomi for sektoren. Inntil vi får se de konkrete forslagene må vi være imøtekommende, sier rektor ved UiB, Dag Rune Olsen.
Uavhengighet var hovedtemaet også da UiB sendte høringssvar i 2004: «En sterk tilknytning til staten vil være den fremste garantien for institusjonenes uavhengighet overfor markedet og utenforstående interesser ellers. Løsrivelse fra staten vil leggere gjøre institusjonene avhengige kortsiktige og skiftende interesser, og vil svekke mulighetene for langsiktighet i forskning og utdanning over hele bredden av den faglige virksomheten.»
Olsen er skeptisk til at universiteter og høyskoler i dag både styres gjennom departementet og Stortingets avgjørelser i statsbudsjettet, der de går helt ned i fordeling av studieplasser mellom fag og institusjoner.
– Spørsmålet er hvor stor detaljstyringen skal være – der mener jeg at vi har sett behovet for en større frihet knyttet til staten enn det vi ser i dag.
Olsen frykter ikke et nytt professoropprop.
– Hvis det blir et opprør mot å utrede nye modeller for økt autonomi, så må man gå i seg selv og se om man faktisk ikke ønsker økt autonomi, sier Olsen.
Les mer:
