Drømmer ikke om nobelpris
LUKK

Drømmer ikke om nobelpris

Av Julia Loge

Publisert 2. januar 2020 kl. 09:45

Det er ikke ambisjonen om fremragende forskning som driver Kathrine Skretting når hun styrer Høgskolen i Innlandet mot universitetsstatus.

Fusjoner og universitetssøknader kan oppsummere tiåret 2010‒2019, også for Høgskolen i Innlandet. Samtalene mellom Høgskolen i Hedmark og Høgskolen i Lillehammer startet i 2015, i 2017 sto den nye høyskolen klar, og under to år etter, i desember 2018, søkte de om å bli universitet. Når de sannsynligvis får svaret fra Nokut (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen) i løpet av våren, er denne bølgen med universitetssøknader over. Rektor Kathrine Skretting har klare forventninger til hvordan fusjonene bør følges opp i et nytt tiår.

– Trenger Norge elleve universiteter?
– Det toget er gått, høyskolesektoren er nærmest borte. Bare Østfold, Volda og Molde står igjen, de andre er slått sammen for å kunne bli universiteter eller sluset inn i andre universiteter. Universiteter og høgskoler styres etter samme lov og har nær sagt identiske oppgaver. Nå består arbeidet i å åpne for mer heterogenitet i universitetssektoren. For alle er ikke like forpliktet til fremragende grunnforskning eller drømmer om at antallet doktorgrader skal vokse inn i himmelen. Noen er også opptatt av høye ambisjoner for utdanningene og å bidra med nytenking og ikke minst relevans. Vi trenger mer vekt på U-en i FoU, altså utvikling.

– Vi har hørt mye om det positive ved å bli universitet, men mister dere noe på veien dit?
– Nei, jeg tror egentlig ikke det. Vi må bygge på de sterke sidene vi har, vi må ha de store profesjonsutdanningene, ambisjoner om å forbedre studiemiljøene og jobbe effektivt med praksis, selv om vi har utdanninger på doktorgradsnivå og er et universitet. Vi skal være et universitet som er tett koblet på utdanning.

– Når dere blir målt på forskning og ansatte med kombinerte stillinger, får dere ikke da mindre tid til undervisning?
– I utgangspunktet er kravene likeartet, bachelor- og masterutdanninger skal allerede være støttet opp av forskning innenfor utdanningenes hovedområder. Vi har doble oppgaver, vi utdanner og vi skal styrke oss forskningsmessig, men vi kommer antakelig til å finne en profil hvor mye er knyttet mot utdanningene. Vi har veldig stor nytte av profesjonsnærheten, og det er også en styrke at vi har folk som har stått i yrket og har kontakter og kjenner nettverkene. Man må ha nok førstekompetanse, men det dreier seg om å ha en riktig blanding. Jeg drømmer ikke om en nobelpris.

– Men det er førstekompetanse dere blir målt på?
– Ja, vi måles på professorer og førsteamanuenser, men også førstelektorer og dosenter, som har prosjekter som ligger tett på undervisningen. Vi har mye eksternfinansiert virksomhet, som kursvirksomhet for lærere og utviklingsprosjekter i helsesektoren og NAV, men ikke først og fremst grunnforskning. Vi tjener en del på det, og det styrker undervisningen og vi får noe mer økonomisk handlingsrom. Det er også en måte å få det til å gå rundt på.

– Man må bli et universitet basert på de styrkene man har, da får man universiteter som utfyller hverandre, sier Kathrine Skretting. Foto: HINN

– Gjør andre universiteter noe som dere ikke kommer til å gjøre?
– Vi kommer ikke til å drømme om en nobelpris. Om det faller inn kjempestore forskningstalenter innen teoretisk grunnforskning, så støtter vi dem, men vi bør nok anbefale dem å reise til et større fagmiljø. Det er mange andre universiteter som har den profilen, jeg tror ikke det er det Norge trenger. Når det blir så mange universiteter som nå, så må en selv, Nokut og departementet være bevisst på at de må ha ulik profil. Profesjonsutdanninger og utvikling er viktig for alle, i både by og land og næringene. Man må bli et universitet basert på de styrkene man har, da får man universiteter som utfyller hverandre. Vi trenger ikke bare universiteter som aspirerer mot internasjonale forskningsuniversiteter. Det er fint at Oslo og kanskje Bergen gjør det, men Norge er for smått til at det er realistisk for mange. Det er mange viktige oppgaver i andre felt. Vi har jobbet mye mot NAV, sykehus, offentlig sektor, og jeg nevner jordbruk også. Det er mange som trenger mer kunnskap enn de gjorde før.

– Det er vel godt gehør hos departementet for å ønske seg mer arbeidsdeling?
– Ja, jeg tror det, samtidig som det slår inn noen ryggmargsreflekser. På store møter med universitetene får man fort samtaler om grunnforskingens vilkår og universitetenes autonomi, men det er ikke så mye diskusjon om profesjonsutdanningene. Man pleier ikke å snakke om «excellence» i sykepleierutdanningene eller samarbeid med regionsykehusene. Men vi kan sette oss sånne mål, for faglig arbeid krever originalitet, innovasjon og høye ambisjoner. Så hvis noen åpner for å utvide excellence-begrepet, så er vi helt med.

– Tilbake til interne anliggender, dere har et av landets minste studiesteder, altså Blæstad, hva må til for å opprettholde det?
– Jeg tror det kommer til å gå bra. Det er lagt ned så mange jordbruksutdanninger, så nå gjenstår Nord universitet, som fokuserer på husdyr, og NMBU på Ås på alle nivåer og med betydelig forskning, og så er det oss. Og vi har sett at tilstrømmingen er god til våre jordbruksutdanninger. Agronomi og landbruksteknikk har aldri hatt så mange studenter som i år. Jeg tror det er fornyet interesse for jordbruksutdanningene med det grønne skiftet og interesse for mat. Blæstad er en stor gård, det er reelt arbeid med jord og på jord, noe søkerne setter pris på. Og så har vi et fruktbart samarbeid med NMBU og har gjort noen endringer slik at våre studenter kan ta master på Ås.

– Det er umulig ikke å nevne Nord universitet – som har lagt ned to studiesteder og fått et doktorgradsprogram underkjent. Hva gjør dere for å unngå det?
– Vi mener vi fyller kravene om 15 doktorgradsstipendiater på de programmene som teller, og vi skal klare å holde det. Vi skal ha fire doktorgrader, og kanskje én innenfor kunst, men vi skal ikke ekspandere på doktorgradsfeltet, i hvert fall ikke slik jeg ser den nære framtiden. Kanskje får vi 20 eller 25 stipendiater, men jeg drømmer ikke om å gjøre den store innsatsen på doktorgradsnivå.

– Siden vi snakker om framtiden, hva med det neste tiåret – hvor langt fram i tid har du planer for høyskolen/universitetet?
– Foreløpig har vi tenkt veldig kort, ut 2020. Fra 2021 skal vi ha en ny strategi, og den prosessen må løpe i 2020, men jeg tenkte at den skal starte når universitetsakkrediteringen er i boks. Da er også fakultetene oppe og går etter fusjonen, så strategien skal komme mer nedenfra.

– Hva med det neste tiåret for hele Universitets-Norge?
– Det vi ser nå, vil fortsette. Det blir så få høyskoler igjen i offentlig sektor at den utviklingen ikke lar seg snu. Det er en villet utvikling. Det betinger en mer mangfoldig universitetssektor. Internasjonaliseringen fortsetter også. Vi er også en del av en internasjonal utvikling hvor universitetssektoren blir brei og mangfoldig med ulike spesialiseringer.

  • Les også: