Elsker, elsker ikke
LUKK

Elsker, elsker ikke

Av Aasne Jordheim

Publisert 17. oktober 2017 kl. 13:25

Poengene stiger frem, men senkes ned av hverandre.

Fakta
<
Nei, vi elsker ikke lenger er tittelen på litteraturprofessor Jon Haarbergs nye bok. Tittelen er fengende, den vekker gjenkjennelse, for plutselig står vi der med hendene fulle av nasjonalsang og nasjonalfølelse. Som nå er truet? For om tittelen er sann, viser den i så fall at det står ganske skralt til med både nasjonalfølelse og kjærlighet til landet. Vafler og brunost til tross, da er det ikke mye igjen av de såkalt norske verdiene. Da er vi ikke en nasjon lenger? For hva er en nasjon? Jo, gjerne et identitets- og språkfellesskap, og da med andre ord noe som ikke har oppstått av seg selv, men noe som er blitt til, formet over tid, og gjerne noe som det har ligget politisk styring bakom, slik som den norske nasjonsbyggingen på 18- og 1900-tallet. Men fordi en nasjon også er et fellesskap holdt sammen av forestillinger, finner vi bakom den norske nasjonsbyggingen også litteraturen; det er fra forfatterne tankene og ordene som folket og landet kan gripes ved, kommer, de som de òg kan gripes av. Tittelen viser at Haarbergs anliggende derfor ikke er nasjonen som sådan, men nasjonallitteraturen. Det er den som ser ut til å stå for fall.

Hittil har den vært så selvsagt, men nå, etter at vi rundet 2000-tallet, viser det seg at nasjonallitteraturen slett ikke er noen evig institusjon, vi samles ikke omkring den slik som før. Som så mye annet kan også den rokkes ved, vi kan sette spørsmålstegn ved den, gjøre den til et objekt for undersøkelse, og det er nettopp hva Haarberg gjør; hva betyr det egentlig at litteratur har nasjonalitet, spør han, og hvordan oppsto hele dette begrepet om en nasjonallitteratur? Haaberg bruker ni kapitler på å ta for seg et eller annet forhold knyttet til nasjonallitteraturen, hans ambisjon er ikke å gi oss historien om den, men med hans egne ord «å kaste lys over noen tankevekkende enkeltsaker». Haarberg skaper således sin egen fortelling her.

I den grad det hadde vært mulig, ville jeg heller hatt hele historien. Sånn som boka er blitt seende ut, er det for mange linjer og tråder å følge til at jeg klarer å holde interessen oppe. Det blir for mye redegjørelse, altfor mange poeng som bare glir inn i et annet, ja, for mye flyt på en måte. Det kan ha med utgangspunktet å gjøre; Haarberg presiserer at han ikke skriver noen debattbok, han har bare gjort en mer eller mindre tilfeldig oppdagelse. Så er det heller ingen «brann» som setter det hele i gang, bare et begrep, som, skal det vise seg, egentlig er litt diffust og som karakteriserer noe som nå kanskje er over og som vi ikke bryr oss særlig om mer. Grunnlaget for å gi ut en bok som skal rette seg mot en litterært interessert allmennhet, er derfor temmelig tynt.

Haarberg har forsket mye på Petter Dass, og det er selvsagt interessant å høre om hvordan Dass trer inn i rollen som «nasjonallitteraturens far». Det blir bare litt vel mye om ham. For dem som ikke kjenner fortellingen fra før, er det også interessant med hvordan begrepet «de fire store» blir etablert. Og ikke minst er analysen som Haarberg gjør av forskjellen mellom kong Olavs og kong Haralds nyttårstaler, artig lesning. Kong Harald får den tvilsomme æren av å være beviset på at vi ikke lenger har et samlende referansepunkt i den norske litteraturen. Haarberg er god når han har en klar fortelling å fortelle, og når han har en analyse å presentere.

Men det er altfor lite av dette, for øvrig får kunnskapen stort sett strømme fritt, og det er ingen tvil om at Haarberg besitter mye kunnskap, selv om det også er litt slappe kulturanalyser innimellom. Ja, det er nok mangelen på skarp analyse som er bokas problem. Kunnskapen bringes sjelden videre, løftes ikke over til et nytt nivå, og da er det ikke godt å si hva en leser skal med det alt sammen. Nå er det ikke slik at Haarberg ikke mener ting, for stilen hans er utpreget ironisk, med lette spark til både den ene og den andre, og det er nok av professoral belæring, for eksempel om hvilken kontekst en intetanende sjel kan ha tatt et sitat fra, og dermed misforstått ganske mye. Som en slags sidehistorie til hovedfortellingen løper denne tråden av ironi. Den trer inn i stedet for analysen?

Men i siste kapittel blir det alvor. Da viser Haarberg hvordan en frikobling av litteratur og samfunn kan føre til tap på begge sider. Haarbergs spark treffer godt her. Kunnskapsløftet, som skolens norskundervisning tuftes på, operer ikke lenger med en kanon. Kanskje trenger vi ikke en nasjonallitteratur, men noe må komme i stedet, mener Haarberg, for å hindre at både litteratur og nasjonalfølelse blir for de spesielt interesserte. Fellesskap er noe som bygges, og først når det favner oss alle, er det bygd godt. Ja, vi elsker er det som gjelder da.