Av Ragnhild Fjellro
Publisert 10. juni 2016 kl. 13:30
Til tross for sitt relativt korte liv har arkitekten Lars Backer (1892–1930) satt tydelige spor etter seg. Han er den som innførte funksjonalismen i norsk arkitektur. Han er særlig kjent for Oslo-byggene Ekebergrestauranten (1929), Horngården på Egertorget (1930) og Skansen (1927), som fram til 1970 lå på Kontraskjæret.
I år hylles Backer både med en utstilling om funksjonalismens gjennombrudd på Nasjonalmuseet og med Ulf Grønvolds bok. Boken er preget av en overflod av kunnskap og en forteller med overskudd og genuin formidlingslyst. Det kommer i all hovedsak oss lesere til gode, men av og til kan det bli i overkant springende.
Bokens styrke er at den gir innsikter langt utover Lars Backer og funksjonalismen.
Grønvold, som er arkitekt, arkitekturhistoriker, tidligere direktør for Norsk arkitekturmuseum og kurator for årets utstilling, har valgt Lars Backers yrkeskarriere som bokens hovedtema, det vil si hans siste femten leveår. Ikke desto mindre starter han med et lite sprang fram i tid, med rivningen av Norges første funksjonalistiske bygg, Skansen. Rivningen anses i dag som et feilgrep, og av flere sågar som en skandale. Etter to introduserende kapitler går han tilbake i tid, til 1848. Herfra vier han to kapitler til Backers far, Herman Major Backer, «vår fremste historismearkitekt», før han tar fatt på Lars Backers yrkeskarriere.
Vi kan lese om hans utdannelse ved Tegneskolen i Kristiania og ved Kungliga Tekniska Högskolan i Stockholm. I en kort periode under første verdenskrig er han med i «skiløperambulansen» i Frankrike, en norsk krigsinnsats initiert av Røde Kors. Han følger kurs i London og han reiser til Italia og Frankrike. I 1921 gifter han seg med sin kjæreste, Elsa Mustad, som kommer fra en av landets mest velstående familier.
Starten av karrieren er preget av oppmålings- og restaureringsarbeider, men snart reises hans egne byggverk. Tidlig i karrieren er det flest private bygg, som villaer og sommerhus, men etter hvert blir det stadig flere offentlige byggverk. Han har blant annet tegnet Gamlebyen Gjæstgiveri, Frogner kino, Restaurant Olympen på Grønland og Frimurerhjemmet på Bygdøy (alle i Oslo), i tillegg til de tre nevnte funkisperlene.
Selv om Backer er historiens nav og har en sentral plass i bokens tittel, og selv om forfatterens tilgang til biografisk materiale er stort, er det tydelig at Grønvolds prosjekt er langt mer ambisiøst enn å formidle Backers biografi. Grønvold vil plassere Backer i sin samtid som en arkitekt med vesentlige bidrag i en tid med betydelige omveltninger. Han vektlegger at Backer, selv om han ville skape hus for sin samtid og opponerte mot regler og stilapparater, også hadde solide kunnskaper om den klassiske europeiske arv og nasjonal byggetradisjon. Vi får detaljerte og rike beskrivelser ikke bare av Backers verk, men også av tidligere og samtidige verk både i inn- og utland. Verkene flankeres dessuten svært ofte av skildringer fra datidens kunst- og kulturhistorie, eller også fra den politiske utviklingen. Slik maler han detaljert og finmeislet på et bredt lerret.
Bokens styrke er derfor at den gir innsikter langt utover Lars Backer og funksjonalismen. I sin overflod av kunnskap skaper den et flerdimensjonalt bilde av hvordan verden må ha vært på Backers tid, og også i tiårene før og helt fram til vår egen samtid.
En mulig svakhet med denne overfloden av fortelleriver er at sprangene kan gi en noe stakkato takt. Det gjelder særlig når de kuriøse detaljene blir hengende og generere ubesvarte spørsmål. Et eksempel er når forfatteren forteller om Villa Fridheim, tegnet av Backers far. Han skriver: «I leiligheten rett under tårnværelset ble Theas [Haug, enke etter Svend Haug] eldste datter, den gale Rilde, holdt innestengt i mange år». Det er definitivt en pirrende detalj, men hvor relevant er den egentlig, utover å la menneskeskjebner krydre fortellingen? Også sentrale detaljer fra Backers eget liv henvises tidvis til en slags kuriosa i bisetninger. For eksempel Lars Backers død. Han fikk en tannbetennelse som forårsaket en streptokokkinfeksjon, og få uker senere døde han. Det må ha vært dramatisk, og hans far døde bare to år etterpå. Farens død er «gjemt» i et avsnitt som egentlig handler om Klemetsrud kirke. Var det en sammenheng mellom dødsfallene? På hvilken måte? Det besvares ikke klart, og er illustrerende for at vi egentlig får vite ganske lite om Lars Backer som menneske.
Personlig skulle jeg ønske at Grønvold hadde våget seg på et enda tettere portrett. Men det som uansett blir tydelig gjennom boken er at det er bygningene som er det sentrale for arkitekturhistorikeren, og at historien om dem og tiden de ble til i, med Backer tronende som en ubestridelige helteskikkelse, er svært interessant og vesentlig å få fortalt.
