Boken stiller seg derfor lagelig til for hugg der den freidig og overmodig hevder at dette er historien om norsk offentlighet, begge deler i entall. Mer korrekt er det å si at det serveres historier fra norske offentligheter.

En «Hvem hva hvor» om Norge

En «Hvem hva hvor» om Norge

Av Kjetil Vikene

Publisert 9. februar 2018 kl. 08:00

Historier fra medieoffentligheten i en omfattende bok som kanskje burde loddet litt dypere.

Med Jostein Gripsrud, professor i medievitenskap ved Universitetet i Bergen, i spissen er denne boken et «globalt enestående» forsøk på «å skrive en offentlighetens historie i et land».

Boken er delt inn ti kapitler, med et innledningskapittel som redegjør for bokens bruk av begrepet offentlighet – med en oppdatert Habermas som viktigste forankringspunkt. Noen tematiske rammer for hvordan boken skal leses, angis, og de påfølgende ni kapitlene tar for seg norsk offentlighet fra «Før 1814» til våre «Digitale tider».

Boken er flott redigert og sparsomt, men effektivt illustrert med relevante bilder og illustrasjoner. Til tross for det store antall forfattere har den et helhetlig preg med en gjennomgående svært leservennlig stil.

Omslaget, en krans mikrofoner mot en bakgrunn av mosegrodd skog, er kanskje et spill på utrykket «som man roper i skogen, får man svar», men hva det skulle bety, går i så fall over mitt hode. Om det da ikke henspiller på at om man lar medievitere skrive om offentligheten, så blir det også en bok om medier.

Det er i det hele tatt litt vanskelig å se at offentlighet i denne boken skulle bety noe annet enn mediene, særlig når den beveger seg fremover mot vår tid. Men så er jo også ni av bokens tolv forfattere fra Institutt for informasjons- og medievitenskap i Bergen, en er professor fra medievitenskap i Oslo, en er medieanalytiker, og kun en forfatter representerer historiefaget.

Boken stiller seg derfor lagelig til for hugg der den freidig og overmodig hevder at dette er historien om norsk offentlighet, begge deler i entall. Mer korrekt er det å si at det serveres historier fra norske offentligheter. Det fokuseres på enkelte kampsaker og maktpersoner, i hovedsak sett gjennom medienes og kulturens formidling av disse og innimellom i en nesten Hvem Hva Hvor-aktig stil.

Prinsipielle og teoretiske diskusjoner mangler i stor grad, og forfatterne har også bevisst valg å utelate det som i en større forståelse om den norske offentligheten ville vært naturlig å ta med. Rettsvesenet, religiøse arenaer, vitenskap, offentlige fysiske rom og idrett er temaer som eksplisitt er tonet ned, og jeg skulle også ønske meg mer om økonomi. Høyst interessante historier om skatere, punkere og taggere i 1980- og 90-årene gis brei omtale og er spennende lesning. Lund-kommisjonens rapport (1996) om ulovlig overvåkning av norske borgere avspises derimot med en halv, summarisk side.

Noen steder opplever jeg også at mangelen på teoretisk dybde gir en direkte mangelfull forståelse. I bokens siste kapittel står det at «Nettredaksjonene sitter nå på data som forteller eksakt hvor mange klikk hvert oppslag genererer, noe som har påvirket utvalg og vinkling». Vi får også vite om alle de digitale sporene vi etterlater oss, og hvordan ulike institusjoner og konserner har innsikt i våre bruksmønstre. Det er jo sant, men her opplever jeg at mangelen på en refleksjon om i hvor stor grad for eksempel Facebook og Google sine overnasjonale monsterøkonomiske algoritmer er med på å direkte forme offentligheten, blir påtagelig.

Hvis det er sant som boken avslutter, at en velfungerende offentlighet er viktig «fordi utfallet på ingen måte er gitt av teknologien selv», er det jo desto viktigere å forstå teknologien og dens økonomiske rammer, og ikke bare hvordan vi bruker den.