Skolepolitisk strateg i grundig, men lite levende portrett.

Anna Sethne

Fakta

Willy Aagre
Folkeopplyseren. Anna Sethne og den norske reformpedagogikken
Fagbokforlaget, 2016
244 sider
Veil. pris: kr 349

I sin nye bok inviterer Willy Aagre, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Sørøst-Norge, sine lesere inn i en tid «der lærerinnenes betydning som fornyere er åpenbar». Vi snakker om mellomkrigstiden, en tid da for øvrig mange kvinnelige rekorder ble satt, første kvinnelige det ene eller det andre kan vi titt og stadig høre om. «Virkeliggjørelse av tanker krever posisjon», hevdet Anna Sethne, hovedpersonen i Aagres bok. Og selv etterlevde hun dette til gagns. Hun satt etter hvert som leder i fagforeninger, interesseforeninger og reformbevegelser. Hun ble landets andre kvinnelige overlærer, ved Sagene skole, som hun gjorde til reformskole, hun deltok i utformingen av flere skolelover, var en flittig foredragsholder, skolebokforfatter, og ikke minst viktig for denne boka: Hun innehadde i 30 år posisjonen som en meget aktivt skrivende redaktør av medlemsbladet til Norges lærerinneforbund, Vår skole. Det kom ut hver uke! Her fikk hun agitert, om likestilling og skolepolitikk og hvorfor hjemstedslære er slikt et viktig fag på de lavere skoletrinn, og hun fikk spredd ideene til internasjonale skolereformtenkere som Dewey, Montessori og Kilpatrick. Deweys «learning by doing» ble en av hennes grunntanker også.

Et portrett som er ment å fylle et tomrom i den norske skolehistorien.

Anna Sethne levde fra 1872 til 1961, og vi følger henne hele veien, men det er like fullt ikke en fullverdig biografi Aagre har skrevet. Alle opplysninger vi får om Sethne, leder stort sett hen mot å skulle forklare eller gi et bilde av henne som en pedagogisk og skolepolitisk strateg. Det er ikke noe personlig portrett vi får, men et portrett som er ment å fylle et tomrom i den norske skolehistorien. Sethnes artikler fra Vår skole spiller her en betydelig rolle, slik følger vi tankene hennes om mange velkjente temaer: diskusjoner om barns egenart og karakterjag og kateterundervisning og foreldreinvolvering. Men det er først i medarbeidernes referater fra Sagene-praksisen det bringes litt liv inn. Det er tydelig at de fikk til ting der.

Aagre tegner et sympatisk bilde: Til tross for at vi har å gjøre med et menneske som målbevisst søker vilje til makt og innflytelse, er det ingen skarpe kanter å spore. En hyggelig dame arbeider for å bringe hyggelige ideer om barnas beste inn i det norske samfunnet. Men bildet er nærsynt. Det er få analyser, og de få som er, bygger på en medfølende snarere enn en mistankens fortolkning. Jeg ville ha likt å vite mer om hvordan det var mulig å holde fast på alle disse nøkkelposisjonene helt frem til pensjonsalder. Også ville jeg gjerne ha et ørlite utvidet bilde. For eksempel hvordan den mannlige lærerforeningen tok opp tråden med reformpedagogikken, sendte også de sine medlemmer på studiereiser til reformskoler i utlandet? Eller, hva var deres viktigste saker?

Skolefolk vet kanskje dette, og vil da være bedre i stand til å fylle ut bildet som denne boka gir. For oss mer vanlige lesere er det nok litt for mange navn og kronologiske hendelser og litt for få større linjer til at den vil ha en allmenn interesse. Boka er ikke skapt for å lage driv, men for å tette igjen et hull. Vel og bra at Anna Sethne bringes frem i lyset igjen, men ikke dermed sagt at hun blir gjort levende. Til det blir alt liksom for grundig.