Ved å la professorer undervise og veilede også etter fylte 70 kan man oppnå mer faglig kontinuitet, skriver Knut Bjørlykke.
Pensjonister kan ha et litt mer avslappet forhold til denne konkurransen og bidra til fagmiljøet, skriver Knut Bjørlykke.

Når professorer blir 70 år, skal de etter dagens regler trekke seg tilbake og gi plass for yngre krefter som skal fortsette forskningen og undervisningen i faget. Det gis imidlertid muligheter for å fortsette med begrenset undervisning og veiledning med en lønn som i staten er ca. 190 kr i timen for pensjonister.

En arbeidsplass på et universitetsinstitutt, selv om det bare er et skrivebord i en større sal, blir betraktet som et stort privilegium for pensjonisten, men blir den faglige innsatsen som pensjonisten bidrar med, verdsatt? Er det pensjonisten som jobber nesten gratis, som skal være takknemlig, eller er det universitetet? I hvilken grad jobber forskere – og særlig de som er pensjonister – for seg selv og sin egen prestisje, og hvor viktig er det for dem å delta i et faglig felleskap? 

Gir kontinuitet

Det er jo riktig at et fag eller et forskningsområde trenger rekruttering. Men selv om det finnes godt kvalifiserte søkere til professorater som blir ledige, vil de ofte ha kvalifikasjoner fra andre spesialiteter innenfor forskning og undervisning enn den som går av. Ved å fortsette å involvere professorer i undervisning og veiledning etter 70 kan vi oppnå mer faglig kontinuitet.

Særlig i anvendte fag kan det være at universitetene har problemer med å konkurrere med næringsliv og andre offentlige kandidater om de beste kandidatene, og bidrag fra godt kvalifiserte pensjonister kan da komme godt med. De stenger da ikke for yngre godt kvalifiserte krefter.

Trenger mer enn en forskningsfront

Det legges nå stor vekt på fremragende forskning, og det er viktig at vi har professorer som er nær forskningsfronten selv om det kan være på et begrenset eller spisset område. Vi må imidlertid også ta vare på bredden i faget.

Det meste av det som skal dekkes i forelesninger også på masternivå, er ikke alltid nær dagens forskningsfront, men dreier seg om et faglig grunnlag som studenten bør ha for å kunne være kvalifisert for et yrke. Bare en liten del av det som foreleses ved Universitetet i Oslo i forskjellige fag, er et resultat av egen forskning, og ikke alle fagdisipliner har særlig god kontakt med forskningsfronten. Fokuseringen på sentre for fremragende forskning har kanskje ført til mindre oppmerksomhet mot områder hvor det er store svakheter både når det gjelder forskning og undervisning.

Kollegialitet

Store forskningsprosjekter og sentre gir stor makt til ledelsen når det gjelder å organisere forskningen og å formulere faglig problemstillinger. De som skal begynne på en forskerkarriere, må i svært mange tilfeller velge forskningsprogrammer og prosjekter der problemstillinger og metoder alt er bestemt. Forskningens frihet er meget begrenset.

Det sterke fokuset på å konkurrere om å bli best innenfor forskningen, kan også ha en pris i form av samarbeide og kollegialitet også ved universitetets institutter. Pensjonister kan ha et litt mer avslappet forhold til denne konkurransen og bidra til fagmiljøet.

Amerikanske og kanadiske universiteter har ikke en slik fast aldersgrense som vi har i Norge. Der er det forbudt å diskriminere på grunnlag av rase, kjønn og alder!

Les mer:

Yngre krefter