Kvantitet ser ut til å være viktigere enn kvalitet i amerikanisert selvhjelpsbok om forskningskommunikasjon.
enkelt-og-ugreit

Fakta

Audun Farbrot
Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere
Cappelen Damm Akademisk, 2013
180 sider
Veil. pris: kr 329

Varselklokkene ringer allerede i forordet til denne praktiske håndboka i forskningskommunikasjon. Her begrunner forfatteren sin nysgjerrighet med gener, sitt yrkesvalg med astrologi og sin arbeidsmotivasjon med penger.

Det viser seg likevel at Farbrot på mange måter er verdt å lytte til. Han står trygt plassert midt i feltet, som fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI, og med ti års praktisk erfaring. Boka føyer seg fint inn i håndboksjangeren. Farbrots språk er enkelt, lett og muntlig. Kapitlene er mange (18) og korte. Temaene er konkrete, med mange eksempler, men ingen kildehenvisninger. Diskursen er en miks av amerikanske selvhjelpsbøker og elementære lærebøker. Den forfekter også den lett forståelige, menneskelig relevante og tidsaktuelle retorikken som det best anvendelige språket for å kommunisere forskning ut til allmennheten. Etter mange år som journalist kan jeg gå god for mange av hans råd. Likevel er det flere grunner til at man er tjent med å hegne om sin akademiske integritet og kritiske tenkning i møtet med boka.

Tiden det tar å produsere noe for pressen, er tilsynelatende en bagatel.

Farbrot tilbyr forskere detaljerte lister med praktiske råd, blant annet om hvordan man kan skrive godt, komme på trykk, være interessant eller komme gjennom på digitale plattformer. Vel og bra, men mye tas for gitt. For eksempel ser kvantitet ut til å være viktigere enn kvalitet, og tiden det tar å produsere noe for pressen, er tilsynelatende en bagatell. Men i en forskerhverdag er tid et knapphetsgode. Skal man for eksempel følge Farbrots råd om å delta i sosiale medier, vil det innebære et kraftig inngrep i timeplanen om man skal lykkes. Farbrot har mange gode argumenter både for å delta i pressen og i sosiale medier, men han gjør ikke engang et forsøk på å dokumentere at tid investert i forskningskommunikasjon mot allmennheten har en større effekt på, si økte forskningsmidler, enn nitid arbeid med vitenskapelige artikler og rapporter.

I Farbrots univers ser enhver forskningskommunikasjon i allmennheten ut til å ha akkurat den effekten forskeren eller forskningsinstitusjonen ønsker seg. Riktignok nevnes Eia og Hjernevask svært overfladisk, men ellers sier boka lite om mulige negative konsekvenser av kommunikasjon. Utover en tommel opp for å sette i gang en debatt behandles ikke de potensielt krevende sidene ved mediedeltagelse. Han forbereder ikke forskerne på de mer destruktive sidene ved digitale debattforum eller debattkulturer, som vi denne høsten har fått vite er særlig hard mot kvinner. 

Mitt siste ankepunkt er hans manglende problematisering av de fundamentale ulikhetene mellom pressediskursen og den akademiske diskursen. Der pressen ofte er skråsikker og opererer med generaliserte spissformuleringer, hersker det en akademisk forsiktighetsdiskurs med nyanseringer og forbehold blant de fleste forskere. Denne kan det være svært krevende å oversette til et tabloid språk uten å forringe kvaliteten, og om kvaliteten forringes, er vel noe av vitsen med forskningskommunikasjon borte.