Et slag for «slow» kunnskap
LUKK

Et slag for «slow» kunnskap

Av Kjetil Vikene

Publisert 2. september 2016 kl. 13:55

Kritisk, men optimistisk bok om kunnskapslivets venner og fiender.

oms.10B-Kunsten å kunne

Fakta
<
Hadde denne boken handlet om mat, ville «slow food»-bevegelsen vært idealet: gleden ved mat som er laget i felleskap, basert på bærekraftig kultivering av råvarer, bevaring av lokale økosystemer, en forpliktelse på de umiddelbare omgivelser.

Båtnes er høgskolelektor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, lærer og idéhistoriker, og boken er solid forankret i den filosofiske grunndisiplinen epistemologi – læren om kunnskap. Men like viktig: Det handler om kunsten å kunne, om utøvelsen av kunnskap; «techne» like mye som «episteme». Overordnet handler det om kunnskapens forhold til kunnskapsregimer: kulturtradisjoner, religioner, mediene, politiske ideologier. Jeg kommer i tanker om Hans Skjervheim, ikke fordi Båtnes skriver på nynorsk, men fordi de to forfatterne kritiserer det de ser som en manglende etisk forpliktelse på  individet. Hos Skjervheim rammer kritikken sosiologens blikk, hos Båtnes pedagogens, og boken kan delvis sees som et oppgjør med rådende pedagogiske teorier slik de nedfeller seg i det norske skolesystemet, i etterutdanning, i akademia og i samfunnslivet generelt.

Boken er delt inn tre deler, Stadfesting, Avvising  og Berekraftig kunnskap, hver med tre underkapitler. Den første delen er en teoretisk ramme med tre rammer for (tilegnelse av) kunnskap: Begrepene Omsorg, Omgrep og Omdømme beskriver henholdsvis erfaringsbaserte, konseptuelle og sosialt betingede rammer for kunnskapsutøvelse. Om jeg forstår forfatteren rett, mener han – svært forenklet – at dagens (norske) kunnskapsregimer prioriterer omgrep fremfor både omsorg og omdømme – at individets personlige erfaringer på den ene siden og sosiale og kulturelle kontekster på den andre sees på som hindringer for konseptuell forståelse: Det er ikke tilegnelse av kunnskap som er målet, men rett bruk av konseptene. Det er ikke vanskelig å plassere dette inn i den pågående diskusjonen om målstyring i skolen, men boken handler ikke primært om grunnskolen, men om kunnskapservervelse, dyrking og røkting gjennom et helt liv. I bokens andre del – den som handler om boktittelens «lede» – er innovativ, og handler om de mekanismene som gjør at vi avviser kunnskap. En sentral idé i denne delen er frykt: Frykt for kritikk, krenkelser, avvisning, sårbarhet går hånd i hanske med en overfokusering på konseptuell forståelse. Bokens siste del – som handler om tittelens «glede» – diskuterer hvordan ervervet kunnskap på best mulig måte kan ivaretas, og gjør godt å lese.

Tilbake til den sakte maten: Båtnes henviser avslutningsvis til Donna Haraway, som hevder at «akademikarar blir disiplinerte gjennom alltid å ha dårleg tid, og at universiteta dermed blir dei mest konservative stadene i landet trass i dei liberale haldningane blant dei tilsette». Deretter David Orr: «Farten på kunnskapen kan vere omvend proporsjonal med tileigninga av visdom.» Hovedbudskapet til Båtnes er således det selvsagte rådet om å ta seg tid til å dyrke den personlige kunnskapen, som «er sårbare vekster» man må opparbeide en personlig relasjon til. Tidsbruken får noen konsekvenser, og Båtnes slår et slag for ukyndighet, det å kjenne sine grenser, og ikke jakte på kvantitet, men kvalitet. Han sier ikke at det er enkelt, men at det er mulig. Og dét gjør godt å lese.