Forskningsrådet diskriminerer forskere på bakgrunn av alder, mener førsteamanuensis.
f-r-ikke-s-ke-forskningsmidler

– Det er en liten gruppe som faller mellom to stoler. De har muligheter til å søke midler andre steder i Forskningsrådet, sier divisjonsdirektør Anders Hanneborg.

Fakta

  • En åpen, nasjonal konkurransearena for forskningsmidler, som favner alle fag.
  • I 2014 var det budsjettert med om lag 704 millioner kroner til Fripro, som mottok 1272 søknader.
  • For ordinære søkere må det være minst seks år siden prosjektleder oppnådde doktorgraden eller førstestillingskompetanse.
  • For unge søkere er øvre aldersgrense 39 år, og det må være minst to og mindre enn åtte år siden dato for godkjent doktorgradsdisputas. Evt. lovbestemte permisjoner kan trekkes fra tiden.

– For meg er denne ordningen helt lammende, sier førsteamanuensis Elisabeth Staksrud ved Institutt for medier og kommunikasjon ved Universitet i Oslo.

I en kronikk i Aftenposten går hun til angrep på Forskningsrådets regelverk for finansiering av forskningsprosjekter. Mens unge forskere under 39 år har rett til å søke midler fra potten for fri prosjektstøtte (Fripro) like etter doktorgrad, gjelder ikke det for eldre forskere. De må vente i seks år etter disputas før de kvalifiserer. Det kaller Staksrud aldersdiskriminering.

– Jeg er ikke den eneste som opplever dette, jeg er bare et eksempel på en forsker som tar doktorgrad, får en forskerstilling og opplever at jeg ikke har noen muligheter til å søke forskningsmidler. Jeg må sitte på kontoret mitt til 2018 eller 2019 uten mulighet til å søke midler, sier Staksrud til Forskerforum.

– Antivitenskapelig

Selv disputerte Staksrud i 2012. Siden hun nå er passert 39 er hun parkert som mulig søker.

– De diskriminerer på grunn av en pussig idé om hva som utgjør en forskerkarriere – at man er ung og går rett fra å være student til stipendiat og postdoktor, og at alle meritterende forskningserfaringer kommer etter avlagt doktorgrad. Men noen av oss kommer i en annen kategori.

Eneste hjelpen hun har fått fra Forskningsrådet var at hun kunne trekke fra tiden hun har hatt foreldrepermisjon eller sykemeldinger, for å komme under 39-årsgrensen. Det gikk akkurat i fjor, men i år står hun uten mulighet til å søke midler fra Fripro.

– Mine forskningsambisjoner kan da ikke være avhengig av at jeg har født tilstrekkelig mange barn for å kunne trekke det fra aldersgrensen? Det er en diskriminering uten andre meritterende kriterier enn alder. For min del har det ingenting å si at jeg tidligere har koordinert og vært med i ledelsen av flere internasjonale forskningsprosjekter – for eksempel koordinert et EU-prosjekt med budsjett på over 20 millioner kroner, som fikk toppscore i EU på levering. Eller at jeg nå er med og leder et prosjekt med over 150 forskere fra 33 land. Det er uinteressant. Det eneste som er interessant for Forskningsrådet er min alder. Dette blir veldig antivitenskapelig.

Grensen sparer søknadsarbeid

Divisjonsdirektør for vitenskap i Norges forskningsråd, Anders Hanneborg, bekrefter at Fripro har visse aldersregler for unge forskere og en tidsgrense for ordinære søknader.

– Jeg forstår at det er frustrerende for Staksrud og andre å ikke ha mulighet til å søke Fripro, men oppdelingen og kriteriene har gode begrunnelser. Vi ønsker at unge talenter skal få mulighet til finansiering og starte sin egen forskningsretning tidlig i karriereløpet. Derfor mener vi det er viktig å sette av midler til de beste under 40 år. Vi har også satt et annet kriterium – at man må ha minst seks års erfaring for å søke ordinære forskningsprosjekter i Fripro. Det er ikke fordi vi spesifikt ønsker å treffe de gamle, men all erfaring tilsier at de som ikke har minimum seks års erfaring rett og slett ikke når opp. Vi gjør det ikke for å utelukke noen fra å søke, men for ikke å generere masse søknadsarbeid for de som ikke har noen sannsynlighet til å nå igjennom.

Teoretisk kan en med mindre enn seks års erfaring nå opp, men sjansen er minimal.

Mer å søke enn bare Fripro

Utfordringen med Fripro er at alle vil ha en bit av kaka. Hvert år mottar programmet over 1000 søknader, men bare 6-7 prosent når igjennom.

– Vi har nesten doblet utbetalingene til Fripro de siste fem årene, men likevel har vi en veldig lav innvilgelsesprosent. Vi mener derfor at vi må innrette midlene på en slik måte at det er de som har en reell sjanse til å få midler som bruker tid på å søke.

– Ingen av oss vet vel om Staksrud ville nådd igjennom om hun fikk lov til å søke, og det får vi heller ikke vite med dagens ordning. Er ikke det uheldig om dere går glipp av storartede ideer?

– Vi skal ikke si at det er umulig og at det ikke finnes de som kunne fått midler. Det er en liten gruppe som havner mellom to stoler, to forskjellige hensyn, i en kort periode. Samtidig er ikke Fripro de eneste midlene man kan søke for å drive med forskning i Norge. Hun har mange andre muligheter i Forskningsrådet og EU.

– Å vise til at jeg kan søke andre steder er merkelig, svarer Staksrud, som mener at det ikke gjør Forskningsrådets praksis noe bedre at hun har mulighet til å søke andre steder.

– Å diskriminere en liten gruppe ut fra alder, med henvisning til at det skaper ekstraarbeid for forskningsrådet, er et prinsipp som vi ikke aksepterer på andre områder i samfunnet, og som heller ikke bør aksepteres for forskere. Diskriminering handler nettopp om at man utelukker et mindretall fra et felles gode som de burde være en del av.

– Sjansen er minimal

I kronikken grunngir Elisabeth Staksrud kravet om å åpne Fripros ansiennitetsgrense med at Fripro er en særdeles viktig pengepott «i en tid hvor forskning i stor grad må skje innenfor de rammer som er politisk etablert og defineres gjennom Forskningsrådets tematiske programmer». Det mener Hanneborg er en feilaktig konklusjon.

– Forskningsrådet finansierer ca. 15 prosent av forskningen i universitets- og høyskolesektoren (UH). At Fripro som utgjør 6-7 prosent av forskningen i UH-sektoren ikke er noe alle kan søke, er ikke nødvendigvis det som får glasset til å velte. Det meste av frie forskningsmidler kommer over universitetenes basisbevilgning og de har utgjort drøyt to tredjedeler av forskningsbudsjettene for UH-sektoren de siste 20 årene. Staksrud presenterer en anekdote om utviklingen som er litt vanskelig å finne igjen i tallene.

– Prinsippet gjenstår – Staksrud kaller det diskriminering. Kan du være enig i at det er det?

– Det er en diskriminering i ordets betydning – at noen får søke og andre ikke. Men det er ikke en regel for å diskriminere, men en regel for å spare ressurser i forskningssystemet. Vi må være tydelig på hvem som har en mulighet til å få midler. Sjansen er helt minimal om du ikke har seks års forskningserfaring. Det er mange erfarne forskere som har fått toppkarakter og som ikke får penger. Vi sitter og velger blant «syverne» på en karakterskala fra 1 til 7. Det er mange «syvere» som ikke får, svært meritterte forskere med solide CV-er. Det er realiteten. Teoretisk kan en med mindre enn seks år nå opp, men sjansen er minimal.

Staksrud ønsker likevel å forbeholde seg retten til selv å vurdere om det er verdt å søke midler i hard konkurranse med andre.

– Vi er godt voksne, høykompetente forskere. Vi trenger ikke Forskningsrådet til å passe på vår arbeidsinnsats. Og diskriminering kan ikke forsvares ved at de som diskriminerer definerer dette som «til deres eget beste».