Kulturminner er et tema for mange, men boka er for de innviede.
fagbok-for-fagfolk

Fakta

Swensen, Grete (red.)
Å lage kulturminner
Novus forlag, 2013
370 sider
Veil. pris: kr 345

Kulturminner er ifølge § 2 i kulturminneloven «alle spor etter menneskelig virksomhet i vårt fysiske miljø, herunder lokaliteter det knytter seg historiske hendelser, tro eller tradisjon til». Her poengteres det materielle, som for eksempel en gammel bygning, men også det immaterielle, for hvilken betydning har vel lokaliteten dersom dens historie er fraværende? Kulturarv består derfor av både materielle og immaterielle verdier, og dette forholdet legger grunnlaget for mange av kulturminneforskningens problemstillinger. Disse kan vi bli kjent med i antologien Å lage kulturminner.

Det finnes overordnede instanser både nasjonalt og internasjonalt for ivaretakelse av kulturminner, og disse representerer hva kulturmineforskerne kaller den autoriserte kulturarvsdiskursen. Kulturminnene har en iboende, selvfølgelig verdi, de er vakre, sjeldne og har høy alder, og i Norge er det Riksantikvaren som er den øverste beskytter av det som noen kaller for en ikke-fornybar ressurs.

Hva sier fagetikken om deltakelse i merkevarebygging?

Men er det så entydig hva et kulturminne er? Ikke i et diskursanalytisk perspektiv, og ikke når man dermed legger vekt på prosess og interesser. Da vil ikke verdien knyttet til et gitt kulturminne ligge i selve tingen (eller praksisen), men i menneskenes forhold til den, og i boka finner vi flere eksempler på hvordan fortiden ikke bare blir en ressurs i samtiden, men også hvordan fortiden tilpasses samtiden. Kulturminnet er slik sett noe som blir til, ja, historien er slik sett noe som blir til. Noe velges ut, enten det er for å bygge nasjonal eller etnisk eller lokal identitet, for å vise til menneskelig mangfold eller for å trekke turister. En flik av en fortid velges ut og bearbeides så for ny bruk. Det er fortellingen som avgjør.

Fortellingen viser seg å være en annen når lokale folk står bakom bruk og bevaring enn når det er eksperter, og slik blir kulturminnene mer relative. Praksisene i lokalsamfunnet viser mer til nærhet til tradisjoner enn til historiens mangfold og kanskje annethet. En verdifri praksis er det vel ingen som tror på, og dette kan skape et dilemma for fagfolk: Skal de delta i konstruksjonen av nasjonale eller lokale fortellinger, spør en av bidragsyterne, hva sier fagetikken om deltakelse i merkevarebygging?

Å lage kulturminner består av 15 bearbeidede bidrag fra et symposium avholdt i 2012. Formålet med boka er å skape diskusjon om dagens kulturarvpolitikk, og selv om det er mye interessant her også for oss utenforstående, antar jeg at kulturforskernes intensjon er å snakke med hverandre. Innledningen til Swensen og Sneve Guttormsen inviterer deg inn, og Fageraas’ tekst om dunsanking på Vega er klar og oversiktlig, men mye av det øvrige er tungt å lese. Mens jeg leser, skjønner jeg at kulturminneforskning er et ungt fag, sammensatt av mange forskjellige disipliner. Det er som om bidragsyterne prøver å finne sin vei inn i temaene, og når noen av tekstene lider under akademiske skavanker som for mye informasjon, slik at du som leser blir ledet altfor mange steder, og tungrodde setninger, kort sagt en frykt for det enkle, ja, så er det vel kun de spesielt interesserte denne tekstsamlingen er for. Andre kan vente til en eventuell Hva er kulturminneforskning? kommer.