[faktaboks]  Møt kjernefamilien fra Utopia. Utenpå ser den ut som en ganske vanlig kjernefamilie med mor og far – som begge jobber fulltid med forvaltning av kunnskap og ideer. De har minst to barn i skolealder – og er sammen om ansvaret for familien. Dette er «den nye middelklassens» svar på kampen mot den seiglivede kjønnsarbeidsdelingen, modernitetens individualisme og omsorgskrav til «den nye mannen». Hvordan gjør de det? Sosiolog Helene Aarseth har dybdeintervjuet mødre og fedre for å finne forklaringene. Framfor å fokusere på de faktiske forhold i husholdningene (som å ta tiden på mor og far på kjøkkenet) har hun anvendt narrativ metode for å finne respondentenes egne tolkninger av sine karriere- og familieliv. Hvordan skaper de mening og sammenheng i det de driver med? Etter et innledende kapittel med interessante teoretiske perspektiver på kjernefamilien, sosiale klasser, den nordiske velferdsmodellen og modernitet gir Aarseth sine svar gjennom fem kapitler. Konkret behandler hun flere sentrale endringer som preger den moderne familien i det likestilte Norden, blant annet «den involverte faren» og løsrivelsen fra tradisjonell kjønnsarbeidsfordeling. Hun beskriver den likestilte tokarrierefamilien som en familie opprettholdt av en «terrorbalanse». Den innebærer at både mor og far må vokte egne ambisjoner, drømmer og prioriteringer, og samtidig balansere dem opp mot den andres. Dette gjelder ikke bare i forhold til karrieren, men også familielivet. Det betyr at de får en felles forståelse av hverandres rett til å forfølge sine egne livsprosjekter, og samtidig ha førstehåndskjennskap til hverdagslivet i familien. I praksis betyr det hardt arbeid og kompromisser. I teorien betyr det et fokus på det moderne selvrealiseringsprosjektet der oppmerksomheten flyttes fra fordelingen av arbeidsoppgavene til arbeidsoppgavenes mening. Det er denne jakten på mening som så å si er limet som holder alt sammen, både på jobben og hjemme. Aarseth sporer her en ny estetisering av hverdagslivet og vektlegging av kreativ selvutfoldelse. Husarbeid er ikke lenger bare arbeid, det er også lyst og lidenskap. Blant annet i denne omformingen av relasjonen mellom selvutfoldelse og forpliktelse evner den senmoderne familien å avvikle det tradisjonelle kjønnsarrangementet, argumenter Aarseth. Man kan kritisere Aarseth for eksklusivt å fokusere på marginale, ressurssterke familier fra samfunnselitene. Etter min oppfatning bør Aarseth snarere ha ros for å våge å vende blikket mot familiene som «har alt». I et teoretisk perspektiv avler det interessante og uforutsigbare analyser av individualitet, selvrealisering, kapitalisme og romantikk innenfor modernitetsperspektiver. I et politisk likestillingsperspektiv viser Aarseth at vi her kan finne overveldende positive og oppløftende løsninger på kjønnskampens endringspotensial.
familie-m-lt-i-mening

Fakta

 

Helene Aarseth

Moderne familieliv. Den likestilte familiens motivasjonsformer

Cappelen Damm Akademisk, 2011

131 sider

Veil. pris: kr 238

 

Møt kjernefamilien fra Utopia. Utenpå ser den ut som en ganske vanlig kjernefamilie med mor og far – som begge jobber fulltid med forvaltning av kunnskap og ideer. De har minst to barn i skolealder – og er sammen om ansvaret for familien. Dette er «den nye middelklassens» svar på kampen mot den seiglivede kjønnsarbeidsdelingen, modernitetens individualisme og omsorgskrav til «den nye mannen». Hvordan gjør de det?

Sosiolog Helene Aarseth har dybdeintervjuet mødre og fedre for å finne forklaringene. Framfor å fokusere på de faktiske forhold i husholdningene (som å ta tiden på mor og far på kjøkkenet) har hun anvendt narrativ metode for å finne respondentenes egne tolkninger av sine karriere- og familieliv. Hvordan skaper de mening og sammenheng i det de driver med?

Etter et innledende kapittel med interessante teoretiske perspektiver på kjernefamilien, sosiale klasser, den nordiske velferdsmodellen og modernitet gir Aarseth sine svar gjennom fem kapitler. Konkret behandler hun flere sentrale endringer som preger den moderne familien i det likestilte Norden, blant annet «den involverte faren» og løsrivelsen fra tradisjonell kjønnsarbeidsfordeling. Hun beskriver den likestilte tokarrierefamilien som en familie opprettholdt av en «terrorbalanse». Den innebærer at både mor og far må vokte egne ambisjoner, drømmer og prioriteringer, og samtidig balansere dem opp mot den andres. Dette gjelder ikke bare i forhold til karrieren, men også familielivet. Det betyr at de får en felles forståelse av hverandres rett til å forfølge sine egne livsprosjekter, og samtidig ha førstehåndskjennskap til hverdagslivet i familien. I praksis betyr det hardt arbeid og kompromisser. I teorien betyr det et fokus på det moderne selvrealiseringsprosjektet der oppmerksomheten flyttes fra fordelingen av arbeidsoppgavene til arbeidsoppgavenes mening. Det er denne jakten på mening som så å si er limet som holder alt sammen, både på jobben og hjemme. Aarseth sporer her en ny estetisering av hverdagslivet og vektlegging av kreativ selvutfoldelse. Husarbeid er ikke lenger bare arbeid, det er også lyst og lidenskap. Blant annet i denne omformingen av relasjonen mellom selvutfoldelse og forpliktelse evner den senmoderne familien å avvikle det tradisjonelle kjønnsarrangementet, argumenter Aarseth.

Man kan kritisere Aarseth for eksklusivt å fokusere på marginale, ressurssterke familier fra samfunnselitene. Etter min oppfatning bør Aarseth snarere ha ros for å våge å vende blikket mot familiene som «har alt». I et teoretisk perspektiv avler det interessante og uforutsigbare analyser av individualitet, selvrealisering, kapitalisme og romantikk innenfor modernitetsperspektiver. I et politisk likestillingsperspektiv viser Aarseth at vi her kan finne overveldende positive og oppløftende løsninger på kjønnskampens endringspotensial.