Femininitet, nytelse og seksuell trakassering
LUKK

Femininitet, nytelse og seksuell trakassering

Av Agnes Bolsø. professor i sosiologi, NTNU

Publisert 9. april 2018 kl. 16:24

Det er gode grunner til at ikke flere kvinner i akademia står frem med sine metoo-erfaringer, skriver Agnes Bolsø. Hun vil heller at sex blir tema på arbeidsplassen.

Det har vært flere innganger til metoo-tematikken i media. Ledere og organisasjonsfolk vil fjerne de råtne eplene, varsle mer, varsle bedre, håndtere bedre. Andre minner oss på at det handler om strukturer der også klasse og rase er involvert, i tillegg til alder og kjønn. Metoo var ikke viktig i USA mens man ennå hadde inntrykk av det først og fremst var svarte kvinner det gikk utover. Det er med hvite kvinners bekjennelser at det tar av, sier blant andre kjønnsforskeren Catherine Rottenberg. Det er ikke nok å rapportere enkeltpersoner. Trakassering er resultat av komplekse mekanismer.

– Vi må med andre ord ha tiltak som strekker seg forbi det å få flere historier fram i lyset, skriver Agnes Bolsø. Foto: NTNU

Vi trenger åpenbart mange innganger til metoo-tematikken i akademia, men jeg vil konsentrere meg om ett særlig aspekt: om hvordan lyst kobles med maktforskjell, og om effekten av erotisk strukturering av kvinner og menn, nærmere bestemt problematiske sider ved femininitetens møte med maskulinitet. Kampanjen har vist til overmål at det er problematiske møter mellom faktiske kvinner og menn basert på rang, alder osv. Men hva så med femininitet og maskulinitet, som jo normerer kvinner og menn? Disse helt sentrale symbolske orienteringsredskapene møtes også når kvinner og menn møtes. 

Erotisk autoritet

Lege Pål Gulbrandsen hadde en usedvanlig beretning i Aftenposten den 21. januar. Jenter likte meg, sier han, men det virket ikke som de hadde lyst på meg. «Jeg trodde jeg forsto det: Ikke er jeg sterk, ikke er jeg høy, og ikke er jeg pen. Derfor var det fullstendig overrumplende å oppleve hva en hvit frakk og et stetoskop kunne gjøre med tilgangen til kvinner da jeg begynte på mitt fjerde år på medisinstudiet.» Autoriteten han den gang fikk ved stetoskopet og frakken, ga ham også erotisk kapital. Uforberedt og utsultet som han var, førte det til en odyssé av kvinne-erobringer.

Guldbrandsens egen beskrivelse av sin posisjon i sex sier noe om hvor patetisk den posisjonen faktisk er. Her er en mann som blir kvinneerobrer, ikke fordi han er en ualminnelig god elsker, men fordi han ikler seg ting og tegn som gjør kvinner lystne, eller i det minste villige.

Jeg sier ikke at Guldbrandsen er patetisk. Tvert imot. Han er modig som snakker om dette. Men den autoritetsposisjonen han snakker om, er patetisk til tross for dens virksomme og sterke effekt, fordi du kan ta av ham frakken og stetoskopet, og han er naken som alle andre. Denne type erotisk autoritet er symbolsk, og menn kler den på sine egne kropper, enten det er frakken, stetoskopet eller businessdressen, og alle assisterer vi i å forme den sosiale, psykologiske og altså også erotiske merverdien som gutter helst skal få mens de blir til menn. Her er kvinner aktive som oppdragere, og som begjærende partnere i sex, og det er dette siste som er mitt anliggende her.

Hvorfor snakker jeg om erotisk symbolikk? Svaret er at det er fordi det er helt sentralt for å begjære, og fordi det her er maktforskjell i forførende utfoldelse.

Begjær

Sex handler selvsagt om den fysiske kroppen, om berøring, fysisk stimulering, men alle som har hatt sex med seg selv eller andre, vet også at tenningen kan være en skjør ting fordi hodet er involvert – sex er en sammenvevd affære. Hva vi tenker, hva vi føler, hva vi gjør partneren til, hva vi gjør oss selv til gjennom fantasien – den imaginære fantasidelen av sex – er helt sentralt i det å begjære. Vi gjør erfaringer, får en seksuell historie, får seksuelle tenningsmønstre og handlingsmønstre. Evnen til å forestille oss den andre, fantasien om den andre, om hva den andre kan være, står helt sentralt i å formidle tidligere begjærserfaringer over i nye situasjoner.

Seksuelle fantasier er med andre ord formidling av tidligere opplevelser inn i nåtid. Hvilke tegn og symboler som gjelder for den enkelte, vil variere, men å spille på de til enhver tid gjeldende forskjellene mellom maskulint og feminint, er kjent for de fleste samfunn vi kjenner til. Og i norsk og vestlig sammenheng roper vi hurra for den lille forskjellen. Vi skal imidlertid ha i mente at det ligger viktig strukturell erotisk maktforskjell i «den lille forskjellen» mellom maskulint og feminint.

Rør ikke våre fantasier! Og vi vil jo heller ikke bli nymoralske i kjølvannet av metoo.

Den lille forskjellen er stor

Nå sies det fra ulike hold: La oss ha flørten i fred, de symbolske handlinger, de seksuelt ladede blikk og gester, la oss få være ekte kvinner og menn i alle fall erotisk og symbolsk sett. La oss beholde tegn og ting, kvinners høyhælte sko og utringninger, menns initiativ og faste opptreden. Rør ikke våre fantasier! Og vi vil jo heller ikke bli nymoralske i kjølvannet av metoo. Men, vi må tenke mer på dette maskulinitetens og femininitetens erotiske dilemma og skjønne mer av hva vi holder på med.

Forskjellen mellom maskulint og feminint er det fremste erotiske symbolspråk i vår kulturelle sammenheng, vår fremste og kollektive seksuelle fetisj og fantasi. Jeg sier ikke at alle blir tent av dette formspråket, men at alle er kjent med kodene og kan ty til dem. Utover det gjør konkrete kvinner og menn mye forskjellig. Som vi nå vet: Folk flest er skeive.

Dersom du er kvinne og ønsker å føle og observere noe av den autoriteten ligger i å ikle seg maskulin autoritet, som lege Pål Guldbrandsen skrev om, skal du arrangere utkledningsparty for venninnene dine der de kler seg ut som menn. Møt dem i døra med en sterk velkomstdrink og se hva som skjer.

På ulike vis er de fleste av oss involverte i å opprettholde det som misvisende kalles «den lille forskjellen». Forskjellen mellom maskulint og feminint er nettopp ikke liten. Den stor fordi den er symbolsk og snakker tydelig til følelsene. Og kvinner og menn arbeider sammen for å ivareta følelsen av kvinnelighet og mannlighet.

De symbolske ladningene kobles til faktiske relasjoner, gjerne preget av sosial ulikhet i form av ulik alder og organisasjonsmakt. Maskulin autoritet kan være forførende (når det ikke virker påtatt og patetisk, vel og merke).

En attraktiv og pågående lærer, fellesskap i seminarrom, en fest, en studietur, et kontor en sen kveld – var det som skjedde, uønsket eller ønsket?

Både kvinner og menn er fanget

Jeg var student på 1970-tallet, og jeg og mange andre kvinner kunne hatt historier å fortelle fra den tiden. En attraktiv og pågående lærer, fellesskap i seminarrom, en fest, en studietur, et kontor en sen kveld – var det som skjedde, uønsket eller ønsket? I ettertid liker jeg å tenke at jeg ville alt. Det passer best med situasjonen jeg i dag befinner meg i som professor – å fortelle en offerhistorie passer slett ikke med resten av det jeg prøver å få til på daglig basis.

Og kvinnene som er unge i akademia i dag, må vise at de håndterer både begjæret og arbeidet. Konkurransen er hard, og alle vil vise at de er hel ved. Jeg tror det er en vesentlig del av forklaringen på at historiefortellerne er få både i akademia og på toppen av næringslivet.

Kvinner med lederjobber har arbeidet hardt for å bli tatt på alvor for jobben de gjør. Det ville vært stor risiko for underminering av personlig autoritet dersom de skulle stå fram offentlig med en egen offerhistorie, også når det er en strøm av andre kvinners historier som nå. Vi må med andre ord ha tiltak som strekker seg forbi det å få flere historier fram i lyset. Jeg skal derfor til slutt foreslå noen tiltak basert på tematikken jeg har trukket opp i dette innlegget, men først noen advarsler.

Det er i alle fall to reduksjoner av problemet som vi må unngå:

1) At vi må være forsiktige med å flørte. Jeg synes vi skal flørte mer, men tenke mer over hva det er vi holder på med.

2) Å tro at alt kan løses ved lovregulering. I rettsvesenet ser vi at det til og med er vanskelig å avgjøre hva som er straffbart i saker med relativt brutale seksuelle overgrep. Hvordan skal vi da ved lov kunne si noe om uønskede initiativ?

I tillegg vil jeg advare mot å lage for finmaskede definisjoner av hva trakassering er. Du er ikke nødvendigvis trakassert fordi om du i ettertid sitter igjen med en uggen følelse. Det kan hende du har flørtet, testet vannet, blitt med, prøvd hvordan det kjentes, kjent etter om du ville mer eller ikke, og at det dermed er flørt basert på kjønnsnormene maskulinitet og femininitet du skal tenke over og diskutere, framfor å konkludere at han var for pågående og du for ettergivende. Både kvinner og menn er fanget i dette flertallsspillet.

Som tiltak foreslår jeg:

  • Utkledningsparties med sterke velkomstdrinker er allerede nevnt. Det kan også brukes som en idé for konkrete aksjoner: Kvinner kan aksjonere på den måten også på jobben eller i andre sammenhenger.
  • Det er viktig at metoo blir mer enn å få på plass bedre varslingsrutiner og sanksjoner. På bakgrunn av det som har vært mitt tema i innlegget, må ledelsen ta noen sjanser, gjøre noe nytt. Jeg skulle gjerne sett at sex som sådan ble tema på ledersamlinger og i instituttseminarer, slik at vi kan lære mer om begjær, seksualitet, og om kvinner og menn. Det kan ha en bevisstgjørende og forebyggende effekt. Vi må ha kunnskapsformidling og refleksjon over temaet sex i organisasjonenes HR-avdelinger/personalavdelinger også. Det er viktig for å øke forståelsen av hva som skjer der begjærende folk møtes, særlig når det er aldersforskjell, alkohol eller lukkede rom.
  • Og vi må tørre å innse at femininitet kan virke forførende. Gutter og menn må lære å si nei, og særlig må det bli del av lederopplæringen.

Denne kronikken er basert på en innledning holdt 8. mars på Universitetet i Oslo

  • Les mer: