Jeg har sjelden sett journalistikk som har gitt meg flere eksempler på feil metodebruk enn NRKs faktasjekk-program Detektor, skriver Oddveig Storstad.

Dette innlegget ble opprinnelig publisert i VG.

Oddveig Storstad. Foto: Høyskolen Kristiania

I det daglige underviser jeg journaliststudenter, blant annet i forskningsmetode. Det trengs, for sjelden har jeg sett et stykke journalistisk arbeid som har gitt meg flere eksempler på feil metodebruk, enn NRKs nysatsing Detektor. Det var en lidelse å se på.

NRK har lagt lista skyhøyt for seg selv. De har satt seg som mål å faktasjekke sannhetsgehalten i påstander framsatt av politikerne. NRK forutsetter altså at det finnes ett svar – en fasit – og i tillegg at det er NRK som sitter på denne. Når utgangspunktet er som galest blir gjerne resultatet deretter, så også denne gangen. For en forsker er dette pute-TV.

Journalister lærer ikke forskningsmetode fordi de skal bli forskere, men fordi de må ha basiskunnskap i hvordan forskning produseres og hvordan man skal tolke resultatene. Det er heller ikke uvanlig at medier lager egne undersøkelser som de utvikler saker på grunnlag av. Faktasjekktrenden som brer om seg i norske redaksjoner tar dette et steg videre – journalister har utpekt seg selv som dommere. De skal finne sannheten med stor S.

For en forsker er dette en fremmed måte å tenke på. Vi finner fliker av sannheten, vi bruker metodene med varsomhet og vi er oppmerksomme på deres svakheter. Ingen vitenskapelig studie sitter alene på sannheten. NRKs vitenskapsteoretiske syn er i beste fall utdatert.

La meg hovedsakelig bruke det andre Detektor-programmet som eksempel. Det var det første programmet jeg så, og omhandlet dessuten et tema jeg som forsker er godt kjent med. Det var trolig også derfor jeg satte meg ned for å se programmet.

Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum skulle faktasjekkes. Han hadde påstått at dagens regjering er den mest sentraliserende regjering vi har hatt. For å faktasjekke dette må NRK først definere hva som menes med sentralisering, og hvordan fenomenet skal måles Det betegnes på fagspråket som operasjonalisering.

Noen ganger er det relativt enkelt å operasjonalisere det vi skal måle, men ofte krever det mye arbeid. Det første Detektor-programmet synliggjorde dette problemet tydelig: Hvordan måle fattigdom? Det kan gjøres på mange måter og det finnes rett og slett ikke noe svar med to streker under. SSB buker inntekt som mål på fattigdom og det er samme definisjon SV har brukt, men dette ble altså stemplet som feil av NRK. Det er jo ikke sikkert at lavinntektsfamilier opplever seg selv som fattige (subjektivt målt fattigdom) eller de kan ha andre kilder som langt på vei kompenserer for lav inntekt.

En forsker ville ha klargjort på hvilken måte fattigdom er operasjonalisert og i den videre fremstillingen omtalt det som fattigdom, til tross for at det pinlig nøyaktige begrepet ville ha vært familier med lav inntekt.

Ofte er det ikke bare slik at ett og samme fenomen kan måles på ulike måter, men vi trenger flere mål for å ha en god (valid) operasjonell definisjon. Sentralisering er et slikt fenomen. Ofte setter vi sammen de ulike målene til en indeks som samlet måler fenomenet bedre enn hva kun ett enkelt mål vil gjøre. Ambisjonen er at det operasjonaliserte målet skal måle det vi er ute etter å måle, og ikke noe helt annet.

Les også: Forskar: – Mogleg eg var litt for tilgjengelig for media

En av faktorene NRK bringer inn i sin faktasjekk av Vedums påstand er utviklingen i antall bønder. For det første: om det er et valid mål på sentralisering må man bruke et mål som viser hvor bruksnedleggelsene har kommet. Er det relativt sett blitt lagt ned flere gårdsbruk i distriktene enn i mer sentrale strøk, eller er nedgangen uavhengig av sentralitet? Det gjør NRK ikke noe forsøk på å måle, og ikke bare det – de velger å se på utviklingen i antall gårdsbruk i absolutte tall og ikke i prosent.

Det å legge ned driften på et gårdsbruk er ikke en beslutning som tas over natta. Ofte skjer det i forbindelse med generasjonsoverdragelser. Det vil si at neste generasjon ikke ønsker å drive gården videre, men det behøver ikke å bety at de ikke blir boende på gården. Derfor begås det en ny feil om man legger til grunn at bruksnedleggelser i én periode er en følge av politikken ført av den regjeringen som sitter i samme periode. Det er en fordummende forenkling som gjelder flere av faktorene som ble undersøkt i Detektor.

De samme forenklingene gjør nemlig NRK også når det gjelder opptelling av NAV-kontor, sykehus og lensmannskontor. Antall nedleggelser forteller oss noe, men det er et komplisert spørsmål hva det sier noe om. I seg selv, det vil si uten en omhyggelig tolkning av resultatene, sier de ikke noe som helst om sentralisering og hvem som eventuelt har ansvaret. Særlig viktig er tidsdimensjonen: noen reformer kan ha umiddelbare virkninger, andre virker mer over tid, ofte over et antall år som tilsvarer mer enn én stortingsperiode. Nedleggelsen av et lokalsykehus fører sjelden til at folk flytter umiddelbart, men det kan ha slike ringvirkninger på lang sikt.

NRK framstiller alt dette som operasjonelle mål på sentralisering, men stryker på validitetstesten. Det er rett og slett ikke sentralisering de måler. Av plasshensyn har jeg latt NRKs henvisning til kommunereformen på 60-tallet ligge. Det er sikkert like greit.

Les også:

Slik skal all norsk forskning bli tilgjengelig for alle