Av Julia Loge
Publisert 24. mars 2021 kl. 22:01
– Det er ett av tre innlegg jeg har skrevet om digitalisering hvor jeg har valgt å åpne opp, mest for å vise hvor håpløs jeg er, jeg er ikke kvalifisert til dette i det hele tatt, sier Alexander Sandtorv til Forskerforum.
Han er førsteamanuensis i kjemi ved Universitetet i Oslo og har en fast spalte i Morgenbladet. Annenhver uke skriver han «realistens guide» til små og stort med realfagsøyne. Men de siste ukene har vært annerledes. Denne uken har han invitert leserne inn i årets fadese, og det er ikke småtterier.
– Det var et gedigent mageplask, sier Sandtorv og ler.
– Og fryktelig flaut!
Sandtorv er ansvarlig for et emne med rundt 60 studenter og fulldigital undervisning. Etter noen katastrofale hjemmeforelesninger, tar han nå forelesningene fra kontoret for å være sikret godt nok datautstyr og internett.
– Det er krevende å få det til. Det er mange maskiner og programvare som skal synkroniseres for å få det til. Powerpoint, tegnebrett, opptaksprogram, og så skal jeg fortsatt klare å gjøre jobben min.
– Så skjer en stor teknisk blemme fra min side. Vi har pause mellom de timene, og jeg har svart på mail, rotet rundt i krokene på internett, blant annet på vg.no. Jeg har skrudd av hodet mitt og bare surfet. Jeg var innom på de verste sakene du kan få på VG, så jeg har lest om penisstørrelser og influensere, og vært på Facebook og svart på dypt personlige meldinger.
– Og dette blir tatt opp, og studentene kan følge min nedrige pause sekund for sekund, VG, Facebook, en innboks med sensitivt innhold.
Etter forelesning sjekker Sandtorv raskt gjennom at opptaket har gått som det skulle, og laster opp i en sky.
– I løpet av dagen fikk jeg noen meldinger fra blant annet en student som tenkte det kanskje ikke var meningen å dele alt dette. Da fikk jeg jo hjerteinfarkt og holdt på å falle av stolen.
IT fikk klippet vekk pausen raskt, og Sandtorv snakket med studentene om pauseflausen i neste forelesning. Sannsynligvis er det ikke så mange som har sett hele klippet.
– Jeg tror de var hyggelige nok til ikke å ta skjermdump, seir han.
– Men det var jo, hva skal man kalle det, en dag som ikke var helt superbra, sier Sandtorv.
Han ler mye av dette nå, mens han forteller det. Og det er også grunnen til at han skriver om fadesen i Morgenbladet.
– Det er fint å ha litt galgenhumor sammen. Det er mye terapi i å vise sårbarhet. Vi vil gjerne mestre ting. Vi er ansatt som høyt kvalifiserte forskere som mestrer fagene våre, men jeg ville vise at det går faktisk skikkelig skeis, og jeg er skikkelig lei av å ikke mestre jobben min.
Et drøyt døgn etter at Sandtorv publiserte spalten har han fått masse støtte fra kollegaer, en god del latter og mange lignende historier.
– Mange kjenner seg igjen i følelsen av å ikke mestre alt, det er så mange tekniske ting som vi ikke er interessert i og ikke mestrer så godt. Vi er alle litt på tynn is.
For en ting er å få til alt det tekniske, men problemet kommer når det kommer på toppen av det Sandtorv egentlig skal gjøre, en direktesendt forelesning med 60 studenter der han skal formidle fag, svare på spørsmål i chatten, og samtidig kjøre sin egen teknikk.
Vanligvis er Sandtorv opptatt av at studentene skal være aktive i undervisningen, at det ikke er han som skal snakke i to timer, men det er ikke like lett å få til når alle sitter alene med hver sin datamaskin.
– Digitalisering pusher meg vekk fra det som jeg liker, jeg elsker vanligvis å undervise, men jeg liker det ikke nå. Det er vondt for noen som egentlig liker undervisningen. Jeg synes det er vanskelig og mister nattesøvn av det, for jeg er bundet av et digitalt format. Jeg sliter med å føle eierskap, jeg synes jeg er mye dårligere enn jeg noensinne har vært, for jeg får ikke gjort det sånn som jeg tror på.
Sandtorv sier at mens ledelse og direktoratene i høyere utdanning hyller lyndigitaliseringen, opplever han og kollegaene det som en byrde de må bite tennene sammen for å komme gjennom. For noen studenter, som ikke lever A4-studentlivet kan det være godt å ha et digitalt tilbud.
– Noen studenter trives veldig godt, plutselig er de mer inkludert enn før, men kjernevirksomheten min, med studentkontakten, den vil jeg ikke ha digital noen gang igjen, sier Sandtorv.
– Vi er ikke så flinke i sektoren til å vise skyggesidene, vi er flinke til mye, men jeg føler at hele sektoren sliter og jeg vil åpne opp og vise sårbarhet. Det er sunt å le litt av seg selv, tror jeg.
Sandtorv utelukker ikke at det kommer flere flauser på trykk.
– Det går jo ikke så mange dager før jeg gjør noe annet dumt, det er jeg sikker på, sier Sandtorv og ler igjen.
