Av Tore Furevik og Thomas Spengler, Bjerknessenteret og Universitetet i Bergen
Publisert 7. september 2018 kl. 12:05
Vi har med interesse lest saken om forskerskoler publisert i Forskerforum 30. august i år. Nifu har evaluert de 15
Tore Furevik (Foto: UiB)
Thomas Spengler (Foto: UiB)
forskerskolene som startet i 2008 og 2012, og konkluderer med at doktorgradsstudentene ved de nasjonale forskerskolene ikke fullfører mer eller raskere enn andre, og ikke publiserer de mer internasjonalt heller. Dette får Forskningsrådets områdedirektør Anders Hanneborg til å uttale «Det blir ikke noen utlysninger av nye forskerskoler før vi har gått gjennom denne problematikken. Det er godt mulig at vi ikke vil utlyse flere nasjonale forskerskoler».
Vår erfaring er nemlig at forskerskolene har betydd enormt mye for å løfte kvaliteten på norsk forskerutdanning – og norsk forskning – innen klima.
Som ledere for en av forskerskolene som er evaluert (klima, 2009–2017 – RESCLIM), samt en ny forskerskole (jordsystemet, 2015-2023 – CHESS) som har tatt over og videreutviklet mye av aktivitetene i klima-forskerskolen, er vi overrasket over resultatene i Nifu-rapporten. Vår erfaring er nemlig at forskerskolene har betydd enormt mye for å løfte kvaliteten på norsk forskerutdanning – og norsk forskning – innen klima. Sterke og varige nettverk er etablert – nasjonalt som internasjonalt, nye kurs har gitt studentene både mer faglig spisskompetanse og mer generelle ferdigheter som artikkelskriving og formidling, og alle som har vært engasjert i skolene er kort sagt blitt bedre forskere.
Forskerskolene har i stor grad bidratt til å sette norsk klimaforskning og forskeropplæring på kartet. Hvert år siden 2009 har vi arrangert ACDC sommerskoler i samarbeid med noen av verdens fremste klimaforskere, og mange av de mer enn 250 studentene vi har hatt på kurs innehar i dag stillinger på ledende universiteter og forskningsinstitusjoner i Europa og USA. Stadig flere av forskerskolenes aktiviteter har vært initiert og organisert av studentene selv, et synlig eksempel er SciSnack, et stort internasjonalt skrive- og formidlingsforum for forskere tidlig i karrieren. Alt dette har bidratt til gode internasjonale nettverk, spennende prosjektideer, nye artikler, og mer forskning.
Våre opplevelser står altså i sterk kontrast til konklusjonene fra NIFU rapporten. En del av dette kan forklares med at klima gjør det relativt godt i evalueringen (nest høyeste publiseringsgrad, flest internasjonale medforfatterskap, flest fullført etter fem år), og at konklusjonene fra rapporten dermed ikke er så dekkende for klima. Men mest tror vi det skyldes at suksesskriteriene vektlegges ulikt av ledelsen for forskerskolene og av de som finansierer og evaluerer skolene. Som Nifu-forsker Fredrik Niclas Piro, som står bak evalueringen, uttaler: «Det er noe helt annet enn effektiviteten som motiverer dem som lager skoler, de ønsker seg større muligheter til kurs og å knytte til seg internasjonale partnere.»
Vårt hovedfokus har vært på å øke kvaliteten på forskerutdanning gjennom et bredere og mye bedre tilbud enn det som har vært vanlig tidligere. Dette har kommet i tillegg til, og ikke som erstatning for, obligatoriske kurs og andre aktiviteter ved hver enkelt utdanningsinstitusjon. Men dette som i utgangspunktet har betydd merarbeid for studentene, har gjort dem både bedre og mer effektive. I forhold til gjennomsnittet for faget, blir flere ferdig innen fem år (+ 22 prosent), og det publiseres mer med internasjonalt medforfatterskap (+ 11 prosent). Og uten at vi har statistikk for det, er det også vår oppfatning at studentene publiserer i mer høythengende journaler enn det som var tilfelle tidligere. Vi har for eksempel en rekke eksempler på førsteforfatterskap fra våre ph.d.-studenter i Science- og Nature-journaler de siste årene.
I stedet for å avskrive nasjonale forskerskoler som et verktøy for å styrke norsk forskerutdanning basert på denne ene undersøkelsen hvor effektivitet synes å være særlig vektlagt, vil vi sterkt oppfordre Forskningsrådet til å gå bakom tallene for å se på hvilke deler som fungerer og eventuelt hva som ikke fungerer. Og at kvalitet prioriteres foran effektivitet. Hvordan opplever stipendiatene fellesskapet som forskerskolene gir (se også innlegg fra Mari Salberg 3. september)? Hvilke ferdigheter sitter de igjen med etter avlagt doktorgrad? Hvor mange går videre til en postdoktor- eller forskerstilling i inn- og utland? Hvor publiserer de sin forskning? Hvilke jobber får de som ikke fortsetter på en forskerkarriere? Fyller de behovene i offentlig og privat sektor? Hva betyr forskerskolene for de fagmiljøene og enkeltforskerne som deltar? Dette er spørsmål som det ville vært mer interessant å ha fått besvart.
