Forskningsrådet har milliarder på konto som venter på å bli utbetalt til forskningsprosjekter. - Tettere oppfølging kan redusere forsinkelsene, håper avdelingsdirektør Camilla Schreiner.
forskningsmidler-hoper-seg-opp

– Vi må bli bedre til å lyse ut «framtidas penger», sier Camilla Schreiner i Forskningsrådet. Foto: Eivind Senneset, UiB

Fakta

  • Internt prosjekt i Forskningsrådet for jevnere ressursstrøm og aktivitetsnivå.
  • Rådet vurderer utlysning og saksbehandling som i mindre grad følger programgrensene, til fordel for porteføljer av fag- og innsatsområder.

– Det er vanskelig å forutsi nøyaktig framdrift i risikopregede forskningsprosjekter og få budsjettene til å treffe utgiftene år for år, sier professor Halvor Sommerfelt ved Senter for internasjonal helse ved Universitetet i Bergen.

Sommerfelts forskningsgrupper har gjennom årene fått tildelt over 160 millioner kroner fra Forskningsrådet, inkludert en tildeling til Senter for forskning på mødre- og barnehelseintervensjoner – CISMAC, fra potten for Sentre for fremragende forskning. I likhet med andre forskningsmiljøer har han ikke brukt alle midlene til planlagt tid. Dermed bidrar han til Forskningsrådets avsetninger, som ved utgangen av 2013 var oppe i 2,7 milliarder kroner – penger som er bevilget, men ikke brukt av forskerne. Ifølge fjorårets regnskap har Forskningsrådet stående på konto fire milliarder kroner, noe som tilsvarer halvparten av bevilgningen for ett år.

Programmene er problemet

– Det har vært en stor innsats de siste årene for å få ned avsetningene, sier Forskningsrådets direktør Arvid Hallén. Han forklarer at perioder med vekst vil gi avsetninger, men at flere tiltak begrenser dette. Blant annet har Forskningsrådet «overbevilget» midler til forskningsprosjekter i midten av programperioden for å ta igjen forsinkelser i oppstarten, slik at man slipper å innhente alt mot slutten. Forøvrig har den permanente ordningen med fri prosjektstøtte forskuttert midler til forskningsmiljøene – 75 millioner kroner i fjor. Likevel økte de samlede avsetningene i Forskningsrådet med 374 millioner på ett år.

Overbevilgning kombinert med sterk periodisering i programmene gir en ujevn finansiering, noe det interne prosjektet «Forskningsrådet 3.0» skal finne løsninger på. Forskningsrådet skal blant annet drive mer porteføljestyring – de vil styre mer etter innsats- og fagområder uten en stram periodisering i programperioder.

Framtidas penger

Avdelingsdirektør Camilla Schreiner styrer klimasatsingen til Forskningsrådet og har vært med på en større fellesutlysning mellom flere programmer med samme tema.

– Vi har tilnærmet oss det aktuelle temaområdet på en mer helhetlig måte. Med tettere oppfølging av prosjektporteføljen kan forsinkelser reduseres i prosjektene og vi kan få lavere avsetninger, sier Schreiner. Hun mener Forskningsrådet også må bli bedre til å lyse ut «framtidas penger» på områder hvor man antar regjeringen vil fortsette å bevilge penger. Rådet snakker om en «stop–go-effekt», som inntreffer hver gang et forskningsprogram skal avløses av et nytt.

– På en rekke forskningsfelt, for eksempel klima, bør Forskningsrådet lyse ut midler mer jevnt også i vekslingsfasen mellom programmer. Samfunnets kunnskapsbehov på slike områder vil ikke forsvinne etter en tiårig programperiode, og vi må kunne anta at departementenes bevilgninger vil fortsette, mener Schreiner.

Forskningslederne som Forskerforum har spurt om å kommentere avsetningene i Forskningsrådet, har gjennomgående problemer med forsinkelser og utsettelser i FoU-prosjektene sine.

– I sluttfasen av et prosjekt må vi vente på å få resultater publisert, og dette kommer gjerne i konflikt med fristen for å sluttrapportere, sier førsteamanuensis Sidsel Roalkvam ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo. Hun forsker på global helse og vaksinasjonsprogrammer.

– Jeg får utsettelse når jeg søker, men når kartet til Forskningsrådet ikke passer til terrenget, ser de ut til å være fanget i et kafkask system av regler for revisjon og kontroll, sier Roalkvam.

Trenger fleksibilitet

Professor Sommerfelt er opptatt av at finansieringsbyråkratiet ikke skal komme i veien for forskningen.

– Hvis det er diskrepans mellom Forskningsrådets bevilgninger og reelt forbruk mot slutten av året, er det viktig å kunne overføre midler til neste års budsjett. Min erfaring er at Forskningsrådet imøtekommer slike forskyvninger når de er faglig begrunnet, og jeg håper forskermiljøene fortsatt får denne nødvendige fleksibiliteten, sier Sommerfelt.

Han advarer mot at «underforbruk» skal føre til revidering av kontrakter og lavere bevilgninger, noe som kan føre til at forskningsledere gjør dårlige investeringer for å slippe budsjettkutt.

– En mulighet er at universiteter og andre forskningsinstitusjoner får overføringer etter oppsatt budsjett, og at den nødvendige fleksibiliteten håndteres på institusjonsnivå.