Debatten om Forskningsrådet må baseres på trygt empirisk grunnlag, ikke fantasi, skriver statssekretær Bjørn Haugstad.

En av de viktigste oppgavene til Forskningsrådet er å bidra til kvalitet i norsk forskning. Ved at forskningsmidlene lyses ut i konkurranse og at søknadene evalueres av internasjonale fagfeller, sikrer vi at de beste prosjektene får støtte.

Erik Døving, førsteamanuensis på Handelshøyskolen ved HiOA, er imidlertid ikke enig. «Hva skal vi med Forskningsrådet?» spør han i et debattinnlegg i Forskerforum. Og han foreskriver som medisin at en stor del av Forskningsrådets bevilgning heller bør brukes til å øke grunnbevilgningen til universitetene og høyskolene.

Han baserer argumentasjonen sin på tvilsomme premisser.

LES OGSÅ: Hva skal vi med Forskningsrådet?

For det første hevder han at 20 prosent av forskningsmidlene går med til å lage bortkastede søknader. Tallet bygger han på et oppkonstruert regnestykke.

Heldigvis kan vi basere debatten på et tryggere empirisk grunnlag enn Døvings fantasi. I tidsbruksundersøkelsen til AFI blant de vitenskapelig ansatte i universitets- og høyskolesektoren fra 2012 var gjennomsnittet ved universitetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø at fire prosent av tiden gikk til søknadsskriving, og 26 prosent til forskning, utvikling og faglig oppdatering. Selv om all tiden brukt til søknadsskriving skulle vært bortkastet, ville det bare tilsvare 13 prosent av den samlede arbeidstiden til forskning. Selvsagt er ikke all tiden til søknadsskriving bortkastet, siden Forskningsrådet fordeler mange milliarder kroner hvert år.

Døving fremstiller det som om det er jakten på ekstern finansiering som styrer hele den norske universitets- og høyskolesektoren.

LES OGSÅ: – Forskningsrådet må styre mindre

Videre, at en søknad på et tidspunkt blir avslått, betyr uansett ikke at tidsbruken har vært bortkastet. I NIFUs evaluering av ordningen Fri prosjektstøtte i Forskningsrådet fra 2012 svarte over halvparten av søkerne med avslag at de hadde brukt samme søknad igjen senere. Av disse fikk over 40 prosent finansiering ved et senere forsøk. Av de som ikke søkte igjen eller ikke fikk ekstern finansiering, svarte nesten halvparten at prosjektet ble gjennomført i en eller annen form likevel.

Underveis har de gjerne raffinert egne ideer og videreutviklet kompetansen, ofte gjennom nytt samarbeid med kollegaer i inn- og utland – eller sammen med brukere av forskningen. Forskningsrådets møteplasser og insentiver for samarbeid og internasjonalisering betyr mye for slikt samspill.

For det andre fremstiller Døving det som om det er jakten på ekstern finansiering som styrer hele den norske universitets- og høyskolesektoren. Men våre universiteter og høyskoler har en ganske høy andel forskningsfinansiering sammenlignet med for eksempel Sverige, Finland og mange andre OECD-land.

LES OGSÅ: Forskningsrådet strammer opp universitetene

I tillegg til fordelene ved en nasjonal konkurranse basert på vitenskapelig kvalitet, er det helt nødvendig med en arbeidsdeling i forskningsfinansieringen. En vesentlig andel av forskningsmidlene som finansieres via Forskningsrådet er bevilget for å bidra til å løse store samfunnsutfordringer, styrke konkurransekraft i næringslivet, omstilling i offentlig sektor, eller lignende. Jeg tror ikke Døving eller andre ville sette pris på om departementene skulle legge detaljerte føringer på hvilken forskning universiteter og høyskoler skal prioritere. Ved å tildele midler gjennom Forskningsrådet, sikrer vi nasjonal koordinering av forskningsmidlene og at viktige strategiske områder styrkes.

Evalueringen av Forskningsrådet fra 2012 slo også fast at rådet har utviklet systemer for god og effektiv søknadsbehandling og administrative prosesser som er i tråd med og internasjonal praksis.

LES OGSÅ:

Kva skal vi med Forskingsrådet?

  • Erik Døving

    Haugstad kjem til at tilsette ved U&H i verste fall brukar 13 % av forskingstida til å skrive bortkasta søknader. Talet skriv seg frå AFI som rapporterte at 4 % av arbeidstida går med til søknadsskriving (4 % av 26 % + 4 % = 13 %). Men 4 % er eit gjennomsnittstal og det er mange som aldri skriv søknader til Forskningsrådet eller EU. Dersom halvparten av dei tilsette faktisk skriv søknader, kan altså talet for desse vere dobbelt så høgt. Min livlege fantasi har gitt eit overslag på 20 % som er overraskande nær Haugstads eige empiriske grunnlag.
    Meir om dette seinare.