Stor idéhistorisk takhøyde i en leken bok om antikkens mange former

Fakta

Christine Amadou

Hva er antikken

Universitetsforlaget, 2017

160 sider

Veil. pris: kr 199

Hva er-serien fra Universitetsforlaget har fått bred omtale i Forskerforum – av åpenbare grunner: Noen av Norges beste formidlere får muligheten til å gi komprimerte fremstillinger av temaer innen sitt fagfelt – ofte med en personlig vri som gjør formidlingen ektefølt og inspirerende. Christine Amadou, førsteamanuensis i idéhistorie ved Universitetet i Oslo, med boken Hva er antikken, er intet unntak. Den som går til denne boken med forventning om å få en historisk fremstilling av de 500 årene på hver sin side av år 0, blir skuffet, for boken handler ikke om antikken som historisk periode, men om antikken som idé og hvordan denne ideen har endret seg og blitt brukt – både i fortid og samtid, og ofte diakront, det vil si på tvers av tidsaldrene. Boken begynner med et eksempel på hvordan en bibellesning av et avgudsalter i antikkens Pergamon (i dagens Tyrkia) gjorde at Obama kunne beskyldes for å stå på Satans trone da han talte fra en tribune inspirert av dette alteret under valgkampen i 2008. Amadous utlegning av dette helt reelle eksempelet på samspillet mellom tolkning, forståelse og historisering viser med all tydelighet hvordan idéhistoriefagets iboende tverrfaglighet gjør at takhøyden er stor for hva som kan betraktes som vitenskapelige objekter. Kildematerialet er i stor grad kunst og litteratur, teknologi og vitenskap, arkitektur og ruiner, politiske skrifter og propaganda. Det betyr at Amadou kan skrive om betydningen av overgangen fra papyrus til skinn i skrifthistorien i det ene øyeblikket, og i neste øyeblikk om hvordan Leni Riefenstahl og Charlie Chaplin brukte de samme antikkens ideer i sine vidt forskjellige filmatiske utrykk. Det handler altså i mindre grad om antikken som historie og mest om antikken som resepsjonshistorie – om hvordan den som idé har blitt forstått, forvaltet og formidlet gjennom århundrene.

 

Ideen om antikken er i all hovedsak et europeisk anliggende, selv om det mot slutten av boken også gis noen utsyn til andre kulturelle sfærer. Gjennom åtte kapitler, som overordnet er historiekronologiske, tar forfatteren for seg forholdet mellom gresk og romersk antikk, hvordan ulike antikker ble brukt som nasjonsbyggende inspirasjon, som ulike politiske modeller under de franske revolusjonene, i Mussolinis Roma, i Hitlers Tyskland, hvordan antikken som idé var avgjørende for latinundervisningen i den norske skolen til langt inn mot 1900-tallet, og hvordan vi fremdeles spiller på antikke begreper og forbilder i alt fra vår forståelse av demokrati til merkevarebygging.

Boken er lettlest. Amadou trekker mange interessante linjer på tvers av ulike fag og historiske hendelser, med retorisk overbevisende konklusjoner om samspillet mellom ulike ideer. Innimellom får jeg en følelse av at takhøyden kanskje er vel stor og sprangene så lange at det kan være vanskelig vurdere om forfatterens fremstilling er den beste. Jeg tror nok at Amadou vil være den første til å være enig i dette – det ligger i idéhistoriefagets natur at mulighetene er legio (for å bruke et ord fra antikken), og at hennes fremstilling bare er én mulighet. Og kanskje er det nettopp dette som er bokens styrke: Amadou gir leseren gode muligheter til å trekke inn sin egen kunnskap og la den bli en del av det jeg ikke kan beskrive som annet enn en idéhistorisk lekenhet.