Alle de andre nordiske landene har det. Sverige fikk sitt allerede i 1958. Bare Norge står uten et nasjonalt kvinnehistorisk arkiv.
fragmentert-norsk-kvinnehistorie

– Et kvinnehistorisk arkiv har vært etterlyst siden 1970-årene, sier Kilden-direktør Linda M. Rustad.

Fakta

  • Alle data SSB samler inn om personer, virksomheter og foretak kan lånes ut avidentifisert til forskningsprosjekter.
  • For data SSB samler inn til statistikkformål er det nå SSB selv som gir dispensasjon fra taushetsplikten. Forskerne kan nå levere én søknad der de før måtte levere flere.

Kilde: SSB

– Norge har lange tradisjoner for å jobbe for kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Derfor synes jeg det er påfallende at vi ikke har et samlet kvinnehistorisk arkiv, sier Linda M. Rustad.

Hun er direktør for Kilden kjønnsforskning.no, med basisfinansiering fra Norges forskningsråd. Kilden er den eneste norske representanten i Women’s Information Network of Europe (Wine), som ellers teller en rekke kvinnehistoriske arkiver og biblioteker.

– Vi er jo verken et arkiv eller et bibliotek, men driver med journalistisk dokumentasjon av kjønnsforskning. Vi etterlyser imidlertid en samlet oversikt over hva som finnes av kildemateriale om kvinners historie i Norge. Hvem som skal ha ansvaret for å huse et slikt arkiv, må andre bestemme, men Kilden kan bistå med å få oversikten over hva som finnes av materiale.

Situasjonen i Norge, der vi mangler et samlet arkiv, er typisk norsk.

Svenske pionerer

Et kvinnehistorisk arkiv ble etablert i Sverige allerede i 1958, av tre ildsjeler i Gøteborg. Asta Ekenvall og Rosa Malmström var bibliotekarer ved Gøteborgs universitetsbibliotek, mens Eva Pinéus var leder av Fredrika Bremer Förbundets Gøteborgsavdeling, en av de eldste kvinnesaksforeningene i Sverige.

– Dette var et privat initiativ fra de tre kvinnenes side, og lenge var det å samle inn materiale fra enkeltkvinner og kvinneforeninger noe de gjorde på fritiden, forteller Berith Backlund. Hun er bibliotekar ved Gøteborgs universitetsbibliotek og en av seks ansatte ved KvinnSam – Nationellt bibliotek för genusforskning.

I 1971 la samtlige av de kvinnelige representantene i Riksdagen fram et felles forslag om å opprette et eget bibliotek basert på den eksisterende arkivsamlingen, og Kvinnohistoriska samlingarna ble en permanent del av Gøteborgs universitetsbibliotek. Den tverrfaglige litteraturdatabasen deres inneholder i dag mer enn 146 000 referanser til svensk og utenlandsk kjønnsforskning.

– Biblioteket er åpent for allmennheten, men vi brukes først og fremst av studenter, forskere og lærere, sier Backlund.

Dansk aksjonsplan

I Danmark var det én kvinne som lenge kjempet fram det som i dag er kjent som Kvinfo. Nynne Koch, ansatt ved Det kongelige bibliotek, begynte i 1964 på eget initiativ å registrere kvinnerelevant litteratur. I 1973 ble hun utnevnt til leder av en nyopprettet, såkalt feminologisk dokumentasjonstjeneste ved biblioteket. «Feminologi» betyr «læren om kvinner» og var et fagområde Koch introduserte lenge før kvinneforskningen hadde fått fotfeste ved universitetene.

– Men det var først i 1987 at Kvinfo ble en selvstendig stiftelse med fast plass på statsbudsjettet. Det skjedde etter at Folketinget for første og eneste gang vedtok en aksjonsplan for kvinneforskning. Politikerne besluttet å opprette til sammen åtte egne kvinnelektorater ved universitetene for å styrke kjønnsforskningen, forteller Jytte Nielsen. Hun har vært ved Kvinfo siden 1991, som forskningsbibliotekar og spesialkonsulent, og også en periode som leder.

Biblioteket er i dag et landsdekkende forsknings- og spesialbibliotek, åpent for alle, med et omfattende materiale innen kvinne-, manns- og kjønnsforskning. Siden 2001 har de arbeidet sammen med Kvindehistorisk Samling, som er et arkiv under Statsbiblioteket i Århus, om å digitalisere dansk kvinnebevegelsehistorie.

– Typisk norsk

I Finland ble det første informasjons- og dokumentasjonssenteret opprettet som en del av Institutt for kvinneforskning ved Åbo Akademi i 1986, som også omfatter kvinnehistoriske samlinger. Senere ble Minna Senter for likestillingsinformasjon i Finland opprettet, med databaser med avhandlinger og oversikt over eksperter.

På Island ble Kvindehistoriske Arkiv ved Nasjonalbiblioteket institusjonalisert i 1990-årene.

– Jeg tenker at situasjonen i Norge, der vi mangler et samlet arkiv, er typisk norsk. Vi er veldig prosjektorienterte, men satser lite på organisering og struktur, sier Kilden-direktør Linda M. Rustad.

– Det finnes helt sikkert mye materiale rundt omkring, men ingen ser ut til å ta ansvar for å få en oversikt. Det får konsekvenser for de historiene som skrives. Den norske kvinnehistorien består i dag først og fremst av enkeltdykk ned i «Kystkvinnenes historie», «Kvinnenes historie under krigen» osv. Dermed blir det hele veldig fragmentert, og vi ender opp med sidehistorier til de store fortellingene – som fortsatt handler mest om menn.