.
gi-bud-

Fakta

Martin Eide
Hva er journalistikk
Universitetsforlaget, 2011
151 sider
Veil. pris: kr 179

Universitetsforlagets «Hva er»-bøker lover begynneren stimulerende møter med ukjente tema og den viderekomne nye perspektiver. Bok nummer førti i serien, Hva er journalistikk, holder lovnaden. For meg endte den i et spørsmål som kanskje er like naivt som begynnerens, men som for den viderekomne blir påtrengende. Spørsmålet handler om hva som defineres innenfor og hva som defineres utenfor journalistikken – og hvilke følger det får for hvem vi stiller krav til.

Eides forståelse av journalistikk er at den både er en institusjon og en virksomhet. Gjennom disse begrepene kan alt fra journalistikkens historie og innhold til aktører og samfunnsbetydning integreres, noe medieprofessoren fra Bergen tydelig demonstrerer. I det første kapittelet, som er en engasjerende parademarsj gjennom både betente og vesentlige problemstillinger knyttet til journalistikk, griper Eide journalistikkens vesen ved å besvare de velkjente hva, hvorfor, når, hvordan, hvor, hvem og med hvilke følger. Svarene hans handler blant annet om form, presseetikk, sjangre, profesjonalisering, rammevilkår, makt, kilder, kommersialisering og eierskap. Det neste kapittelet går mer historisk til verks. I en anekdotisk form som gjør inspirerende og befriende uforutsigbare punktnedslag i pressehistorien, presenteres vi både for elementær pressehistorie og mer krevende perspektiver. Kapittel tre er også historisk fundert, men konsentrerer seg i større grad om reportasjen og reporteren. Også her gjør Eide et elegant pedagogisk sjakktrekk ved å velge ut de mest spenstige eksemplene fra sjangerhistorien, som han i neste omgang relaterer til journalistikkens institusjonelle betydning for demokratiet. Den samme nerven finnes i de neste kapitlene, som omhandler endringer i forholdet mellom journalist og publikum – og ikke minst den stadig mer kompliserte sammenblandingen av disse rollene – og endringer i kommunikasjon fra et massivt vi til et personlig du.

Det hele kulminerer i ti bud for en oppegående journalistikk. Riktignok åpner Eide dette avslutningskapittelet med en beskrivelse av journalistikkens rammevilkår, som er preget av ressursmangler i form av kostnadskutt, nedbemanninger og rasjonaliseringer i mediehusene. Dette kan true den journalistiske kvaliteten. Like fullt fremsettes ti relativt krevende bud. De er i seg selv gode, selv om de, som også Eide påpeker, tangerer utopien. Det jeg derimot finner mer problematisk, er at de så ensidig rettes mot journalistene. Og det er da det kanskje naive, men påtrengende spørsmålet melder seg: Hvor begynner og hvor slutter journalistikken som institusjon og virksomhet? Hvorfor rettes de ti bud ene og alene mot en yrkesgruppe som presses stadig hardere av produksjonskrav, kvalitetskrav, ressurssterke kilder og eiere med inntjeningskrav? Bør ikke journalistikken også inkludere eierne av konsernene? De som kan ta ut utbytte til tross for redaksjoners nedbemanninger? Eller er de moralsk frikjøpt i kapitalismens navn? Og hvis eierne defineres inn i institusjonen, hvorfor har vi ikke ett eneste bud til dem?