Hemmelighetene bak god forskningsformidling
LUKK

Hemmelighetene bak god forskningsformidling

Av Aksel Kjær Vidnes

Publisert 9. februar 2016 kl. 10:35

Å holde foredrag og innlegg kan være ekstremsport. Heldigvis fins det mange gode råd og tips for å bli bedre. Men kan noe hjelpe mot angst for å tale til forsamlinger?

– Jeg er rett og slett møkklei, sier Ole Andreas Alsos.

Førsteamanuensisen fra NTNU har sittet igjennom for mange dårlige presentasjoner. Sett på for mange forskere som tror at kollegene ønsker seg mest mulig tekst på powerpoint-lysbildene. Sett for mange foredrag der tilhørerne søker tilflukt i nærmeste dataskjerm eller mobiltelefon for å slippe unna den ene punktlisten etter den andre.

– Jeg klarer ikke å engasjere hjernen min når jeg ser sånne punktlister. Kanskje er det fordi jeg er mann, men jeg klarer ikke å fokusere på det foredragsholderen sier og teksten samtidig når det blir så mye tekst på lysbildene.

– God forskningsformidling handler ikke om hvor karismatisk du er, sier Ole Andreas Alsos.

Derfor har Alsos engasjert seg i «kunsten å holde innlegg», som han har skrevet om i en kronikk i Forskerforum. Denne kunsten har han også holdt kurs og egne foredrag om. Det til tross for at han ikke opplever seg selv som en foredragsholder som syns det er lett å trollbinde publikum med sitt blotte nærvær.

Fantastisk karismatisk

– Men det handler ikke om hvor karismatisk du er. Det handler om at du kan gjøre det lettere for publikum å henge med ved å lage bedre og leservennlige lysbilder med gode figurer og illustrasjoner, forteller Alsos.

– De aller fleste av oss, meg selv inkludert, er ikke fantastisk karismatiske personer som klarer å fange publikum bare ved å være der. Men det blir en ond sirkel om du bruker mye tekst på lysbilder. Da blir man bare en talemaskin som leser det som står der, publikum vil alltid ligge litt i forkant, og da mister de oppmerksomheten. Hvis man kan bruke mer visuelle virkemidler og løsrive seg fra opplesningen, blir man automatisk mer frigjort, sier han.

Likevel er det mange som har så sterk angst for å tale til forsamlinger at visuelle virkemidler neppe blir mer enn en skjør krykke. Vi kommer til løsningene for taleangsten også, men først noen støttende ord fra Universitetet i Bergen:

– Jeg kunne sagt det samme som Alsos. Jeg bruker nesten ikke skrift på lysbildene mine. Jeg bruker heller mye tid på å finne gode bilder som kan illustrere og understreke poenget mitt enn å bruke masse tekst, sier Cecilie Gudveig Gjerde.

Hva er det dummeste du kan gjøre?

I 2015 vant Gjerde Forsker Grand Prix – en årlig konkurranse i forskningsformidling for doktorgradsstudenter.

– Noe av det dummeste du kan gjøre er å skrive alt du har tenkt å si på lysbildene. Om du i tillegg står med laserpekeren og peker på det du leser opp, gir du jo uttrykk for at tilhørerne er så dumme at de ikke klarer å lese, ler Gjerde.

Det er blitt en ekstremsport i dag å holde en forelesning eller foredrag.

Hun understreker at det er viktig å skille mellom publikums intelligens og kunnskap.

Cecilie Gudveig Gjerde bruker mye tid på å finne bilder som kan illustrere det hun forteller om.

– Kunsten er å formidle på en måte som gjør at tilhørerne føler at du snakker til dem uten å snakke ned til dem. Du må ikke undervurdere deres intelligens, men heller ikke overvurdere deres kunnskap, sier Gjerde.

Selv syns hun det var vanskelig å stille opp i Forsker Grand Prix fordi innleggene måtte være så korte. De ulike presentasjonene i konkurransen skulle maksimalt vare i fire og seks minutter. Det fikk Gjerde til å vurdere nøye hva det var hun faktisk ville få frem.

Cecilie Gudveig Gjerdes tips til en god forelesning:

 

– Vær tabloid.
– Bruk bilder som får folk til å stoppe opp og tenke.
– Bruk tid på å forberede deg.
– Ha en klar plan for hva du vil formidle.
– Ta tilhørerne på alvor.
– Ikke les, publikum kan lese.

– Det mener jeg gjelder for en hver god forelesing. Når du har så kort tid, må du spisse budskapet. Jeg hadde to coacher som lærte meg om hva tilhørerne er ute etter. Vi forskere har lett for å føle at alt det vi holder på med er kjempespennende. Så i starten var det opprinnelige foredraget mitt på 48 lysbilder. Det var redusert til 10 i finalen. Jeg tror forskere må lære seg å spissformulere seg litt, og ikke være redde for ikke å være rent vitenskapelige. Forskere kan lære litt av tabloidpressen. Tenk på mottakeren!

Teknologien er en utfordring for alle

– Hvis du ikke vekker engasjementet, har publikum alternativer bare noen tastetrykk unna, advarer Audun Farbrot.

Kjenn din tilskuer, er også mantraet til Audun Farbrot, profesjonell forskningsformidler som fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI. Farbrot har både jobbet med å formidle de ansattes arbeid og skrevet bok om forskningsformidling. Han mener det er avgjørende å vite hvem man snakker til.

Samtidig er det en felle på lur uansett publikum: Teknologien.

– Det er blitt en ekstremsport i dag å holde en forelesning eller foredrag. De som hører på, enten de er fagfeller eller ikke, gir deg ikke så mye tid før de vurderer alternative måter å bruke tiden sin på. Hvis du ikke vekker engasjementet, har publikum alternativer bare noen tastetrykk unna. Enten det er med en mobiltelefon eller PC, kan de sjekke mail eller gjøre alt mulig annet. Så du må vite hvem du snakker til og hvordan kan du får dem til å fortsette å høre på deg. Det er en utfordring for alle, sier Farbrot.

LES OGSÅ: Fem barrierer for forskningskommunikasjon.

Han stemmer i at det er mange som gjør vondt verre ved å proppe lysbildene fulle av tekst.

– Dette er beskrivelser som mange vil kjenne seg igjen i. Det er ikke noe spesielt for forskere, det gjelder alle som skal holde foredrag. Det er altfor mange som bruker powerpointen som manus. Hva skal du da forholde deg til som tilhører – det som står skrevet eller det foreleseren sier?

Kutt powerpoint og fokuser på funnene

Farbrot mener forelesere er nødt til å forberede seg godt, tenke nøye gjennom hvem man snakker til og hva som skal være hovedbudskapet.

– I stedet for å begynne med metoder og beskrivelser av studien, er det bedre å trekke frem det som er spesielt interessant med funnene. Hvis du gjennom det klarer å vekke interessen, kan du tillate deg å gå litt mer i dybden og plukke frem vesentlige detaljer. Lysbildene må fortelle noe annet enn det du sier, de skal brukes til å støtte opp fortellingen. Hvis du har en god historie, som er godt fortalt, og spennende forskning, kan det være lurt å kutte ut powerpoint fullstendig, sier Farbrot.

Ole Andreas Alsos’ prioriterte liste over virkemidler:

 

1. Vis fysisk frem det du har forsket på (rekvisitt eller lignende).
2. Vis en video fra forskningsprosjektet.
3. Vis bilder.
4. Beskriv så levende at folk klarer å se det for seg.
5. Det skrevne ord.

Når så mange bruker powerpoint på en måte som slynger publikum ut i cyberspace, for aldri mer å returnere til forelesningen, hvorfor gjør ikke flere som Alsos og Gjerde?

– Jeg tror det har blitt en tradisjon, sier Alsos. – Da presentasjonsteknikkverktøy ble vanlig, var det vanskelig å bruke bilder. Verktøyene støttet det dårlig og digitalkamera var ikke allemannseie. Dessuten er bildebehandling rett og slett vanskeligere enn tekstbehandling. En artikkel som et foredrag er basert på er tekstlig, og det er langt lettere å klippe og lime fra en artikkel enn å lage figurer og visualisere foredraget. Det er ikke latskap, men det tar lenger tid.

– De eldre er ikke flinke nok

Ikke latskap? Gjerde er ikke så sikker på det, særlig blant den eldre generasjonen.

– Innenfor mitt fag ser jeg at de store kanonene resirkulerer forelesningene sine mye. De er absolutt ikke flinke nok. Jeg resirkulerer veldig sjelden forelesninger – jeg kan kanskje resirkulere bilder, men jeg tillater meg aldri å bruke samme foredraget.

– Hvorfor ikke?

– Det er for mange av de samme som går på flere av foredragene, og da forventer de noe nytt. Jeg har vært på internasjonale kongresser hvor samme forelesere holder samme foredrag tre år på rad. Det syns jeg er veldig dårlig gjort overfor de som betaler for å reise dit.

LES OGSÅ: Alt jeg gjør er formidling.

Gjerde støtter Audun Farbrot i at den høyteknologiske hverdagen stiller strengere krav til de som foreleser. Men det finnes løsninger. I stedet for å gremmes over studenter og kolleger som forsvinner bak skjermene, kan man dukke opp på skjermen selv.

Hver gang du er i manesjen bør man være nysgjerrig på hvordan det ble tatt imot.

– Vi som formidler eller driver med undervisning må legge om måten vi underviser på. Vi må kanskje ha en interaktiv måte å formidle på. Det er en ekstremsport, som Farbrot sier, for vi har blitt så vant til å bli underholdt hele tiden, men jeg tror vi kan finne måter å bruke det på til vår egen fordel. For eksempel kan alle som har datamaskin koble seg på et program under forelesningen hvor du kan stille spørsmål. Publikum kan svare og du kan få statistikk på direkten.

Jobb, jobb, jobb

Ett problem gjenstår uansett hvor spennende forskningen er eller hvor mange teknologiske muligheter man klarer å utnytte: Skrekken. Det eneste som kan konkurrere med dødsangsten er for mange å tale foran forsamlinger. Hvordan skal man da ha sjans til å presentere innholdet på en engasjerende måte? Audun Farbrot kan trøste og formane, forestill deg med faderlig røst: Alle kan bli bedre og tryggere. Men det kommer ikke av seg selv. Det er jobb det også.

– De færreste er født som karismatiske formidlere, sier han. – Men alle kan bli flinkere til å presentere uansett utgangspunkt. Hver gang du er i manesjen bør man være nysgjerrig på hvordan det ble tatt imot. Tenk: Er det mulig å gjøre det annerledes? Be om råd fra de som hører på, og gjør hjemmeleksen din på hvem du skal snakke til. Test ut presentasjonen din på noen som kan representere de du skal snakke til. Det kan gi grunnlag til å forbedre presentasjonen. Husk at de som lykkes best ikke er de mest karismatiske, men de som jobber mye med hvordan de skal presentere budskapet. De har øvd, de har trent, de har bedt om feedback. De øver seg foran speilet!

– Ingen ting kommer gratis?

– Nei. Og vi kan alle bli flinkere til å nå frem til folk. 

  • Les også: