Publisert 14. mai 2020 kl. 13:31
Forskere samler data, skriver, underviser og formidler. Alle yrkesoppgavene medfører et behov for å holde seg faglig oppdatert. «Få sider ved vitenskapelig arbeid er så viktig, men likevel så lett å forsømme, som å lese litteraturen», skrev det Science Magazine i 2016. Hva gjør forskerne for å følge med på hva som skjer på fagfeltet? Forskerforum har spurt en bioinformatiker, en språkforsker, en sosiolog og en partikkelfysikker.
Vi starter med bioinformatikeren, førsteamanuensis Eivind Valen ved Institutt for informatikk, Universitetet i Bergen:
– Jeg gjør flere ting. Det ene er ganske banalt: Jeg følger med på og leser en håndfull tidsskrifter. Jeg leser alltid hele innholdsfortegnelsen og ser om det er noe interessant.
Mest nytte får han imidlertid av søkemotorer med egendefinerte varsler.
– Det som gir meg flest nye innspill, er nok PubMed og Google Scholar Alerts. Jeg setter opp nøkkelord som er relevante for mitt felt, for eksempel fagtermer, slik at jeg blir varslet hver gang det kommer noe nytt. Jeg følger også en del forfattere. Med en gang den og den gir ut en artikkel, så får jeg beskjed, sier han.
Valen var tidligere postdoktor ved Harvard University i USA. Derfra har han tatt med seg noen tips som han i dag bruker i forskningsgruppen han leder.
– I forskergruppen min har vi en journalklubb hvor vi går i dybden på et enkelt paper. En annen god tradisjon vi har, er «paperblitz». Det går ut på at når hele gruppen møtes hver uke, får alle to til tre minutter til å presentere et interessant paper. Det er akkurat nok tid til å si hva den handler om, og om du tror konklusjonen holder. Tradisjonen har jeg fått fra min gamle veileder, sier Valen og fortsetter:
– Men på Harvard så kan man jo følge med på en helt annen måte. Det kommer så mange besøkende. Du kan fylle hele dagen med interessante foredrag av for eksempel nobelprisvinnere, til og med upublisert stoff. Du får det servert på et sølvfat, så der var hovedmåten å gå fra presentasjon til presentasjon.
Les også: Slik lager forskerne egne podkaster
Ingrid Lossius Falkum er språkforsker og førsteamanuensis ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk ved Universitetet i Oslo (UiO). Hun trekker fram litt andre metoder enn Valen:
– Det hender av og til, men ikke så ofte, at jeg sjekker det siste nummeret av de mest sentrale tidsskriftene i mitt felt. Det handler mer om å holde seg oppdatert på hvilke temaer og artikler som diskuteres blant kollegaer, både her og i utlandet. Da får jeg innsikt i nye ideer, artikler som er på vei, og forskning som skjer i andre forskergrupper, sier hun.
Mer spesifikt drar hun nytte av rollen som fagfelle. Hun har til og med tatt på seg så mange oppdrag at hun vurderer å trappe ned.
– Jeg har sjelden sagt nei. Det er en god måte å holde seg oppdatert på. Man får arbeide med det nyeste, i gode tidsskrifter. Det handler stort sett om ting som jeg har kompetanse på, men man får også innsikt i det folk holder på med rundt omkring, sier Falkum.
Les også: Stadig flere skriver populært om forskning. Hvordan lykkes?
Helga Eggebø er sosiolog og forsker ved Nordlandsforskning. Som gjesteskribent i Forskerforum har hun flere ganger skrevet om ulike sider ved forskeryrket. Eggebø forteller at hun får mye ut av de frivillige delene ved forskeryrket, som nettopp fagfellerollen:
– Selv om det er ubetalt merarbeid, så er den en gyllen anledning til å oppdatere seg på fagfeltet. Jeg skrev for eksempel doktorgrad om regulering av familieinnvandring i Norge, men ettersom jeg ikke har jobbet så mye med dette siden, så er jeg ikke fullt så oppdatert. Men så fikk jeg forespørsel om å være fagfelle på et spesialnummer som handlet om nettopp det, sier hun.
Det samme gjelder mediehenvendelser. Da sier Eggebø ofte ja.
– Før jeg sier ja og avtaler intervju, så pleier jeg å undersøke siste skrik. Jeg leser meg ikke opp på nytt, men jeg tar en runde, om noen har levert en rapport eller om det har blitt gjort noe forskningsarbeid på det i det siste, sier hun.
Les også: Slik fekk dei tid til å skrive, og betre trivsel på kjøpe
Eggebø beskriver forskermetoden sin som «skriveorientert». Hver morgen bevilges til to «hellige» skrivetimer. I løpet av skrivestunden får hun ofte en idé om hva hun må oppdatere seg på.
– I løpet av skrivetiden har jeg kanskje notert noen problemer eller lastet ned noen referanser som jeg leser senere. Kanskje ikke akkurat før lunsj, men etter. Så blir det ofte litt etter snøballmetoden. Jeg leter i litteraturlista til relevante bidrag og sporer ting den veien. Hvis sammendraget fanger min interesse, så leser jeg hele artikkelen. Da noterer jeg et par stikkord i margen om hva artikkelen handler om, eller at det ikke var så relevant.
– Så du printer ut? Har du et arkiv?
– Jeg har et kjempearkiv som jeg har koblet opp mot EndNote og et nummer. Så søker jeg bare opp i EndNote, slik at jeg finner artikkelen i arkivet. Da blir lesejobben jeg har gjort, verdifull senere og lenge etterpå, sier Eggebø.
EndNote er et mye brukt program blant forskere som blant annet samler og organiserer referanser.
– Jeg er tross alt født i 80-årene, og min hukommelse er trent til å huske hvor på arket ting står. Hvis jeg har skriblet litt i margen, så koster det meg få kalorier å gå tilbake i artikkelen. Med en pdf er det vanskeligere å finne tilbake, sier hun og understreker at hun har vært innom tanken på å digitalisere av hensyn til miljøet.
Les også: Éntimersdagen: Slik lykkes du som forsker
Mens Eggebø sverger til sitt eget hjemmesnekrede arkiv, har enkelte naturvitenskapelige fag åpne arkiver som hele fagfeltet benytter. Det kan postdoktor i teoretisk fysikk ved Fysisk institutt ved UiO, Anders Kvellestad, fortelle mer om:
– Vi partikkelfysikere har gjort livet ganske lett for oss selv. I partikkelfysikk så er det en sterk tradisjon for å publisere såkalte preprints, det vil si publiseringsklare artikler som ikke har gjennomgått fagfellevurdering enda, i én felles database. Med en gang du har en ny artikkel klar, så legger du den ut på nettet, og når artikkelen senere har gjennomgått fagfellevurdering og er publisert i et tidsskrift, så legger du ut den oppdaterte versjonen. Det eneste du trenger å gjøre, er å holde deg oppdatert på databasen; alt dukker opp der.
I partikkelfysikkmiljøet startet tradisjonen som en e-postutveksling mellom mange forskere. Den ble til slutt så omfattende at de måtte lage en egen database: arxiv.org. Kvellestad forteller at det ikke bare er fysikkfaget som benytter seg av preprints-databaser, men også fag som matematikk og biologi.
– Noe av det fine ved preprints er at de er åpent tilgjengelige, noe journaler ofte ikke er. Nettsiden oppdateres fem ganger i uken. De som er ivrigst, leser den basically hver dag, mandag til fredag, for å se hva som har skjedd de siste 24 timene. Jeg sjekker innom cirka en gang i uka.
Les også: Her er fem tips til deg som skriv doktoravhandling
– Men så lenge artiklene ikke er fagfellevurderte, må dere ikke være litt ekstra kritiske?
– Jo, det er ulempen. Eller fordelen. Det kommer an på hvordan du ser det. Den første versjonen av en artikkel er som regel ikke fagfellevurdert. Men hvis du finner noe du synes er interessant, så prøver du å følge med på når det kommer en fagfellevurdert versjon. Da skriver forskeren typisk en kommentar om hvor den har blitt publisert. Og sånn kan man holde seg oppdatert på evolusjonen til forskningsresultatet, sier han.
Med databasen utvider fagfeltet på en måte fagfellevurderingen, sier Kvellestad.
– Ofte legger man ut preprints cirka en uke før man sender artikkelen til journalen. Dermed inviterer man på en måte fagfeller fra hele verden til å vurdere arbeidet, slik at man kan rette opp mangler før man sender inn til journalen. Jeg har gjort det selv. Jeg har både fått kommentarer selv og kontaktet andre for å foreslå endringer eller utvidelser, sier han og kaller det en måte fagfeltet kan utvide fagfellevurderingen på.
Ved siden av fysikernes egen database nevner Kvellestad Twitter som en kilde for å holde seg à jour. Han forteller at mange forskere bruker tjenesten til å dele egne og andres forskningsresultater.
– Jeg vet ikke om det er et godt tips, men jeg bruker Twitter ganske aktivt for å holde meg oppdatert. Ved å følge et knippe kontoer som stort sett handler om forskning, så får man med seg en del ferske debatter, også utenfor sin egen lille fagboble. Der har jeg kommet i kontakt med mye fysikk, matematikk og vitenskapshistorie som jeg nok ikke hadde funnet fram til på egen hånd. Men baksiden er jo at det er veldig mye annet som foregår der. Det er mange søte katte- og hundevideoer, sier han.
– Jeg vet ikke hvor stor andel forskere som bruker det, men «akademisk Twitter» er absolutt en egen greie. I det siste har det blitt mer og mer vanlig at forskere deler lenker til egne artikler og samtidig gir en liten oppsummering av resultatene i fire–fem twittermeldinger. Det er både en måte å spre forskningsresultatene på og en mulighet for andre til å direkte kommentere resultatene.
Les også:
