Grundig, interessant og medrivende om fødsel og død.

omslag På liv og død

Fakta

Aud Farstad
På liv og død. Distriktsjordmødrenes historie
Samlaget, 2016
429 sider
Veil. pris: kr 399

I sommer kunne vi lese om jordmormangel i avisene – hvordan kvaliteten for de fødende ikke blir god nok, at flere kvinner kunne oppleve å måtte føde alene. En skulle tro at et så bokstavelig talt livgivende yrke som jordmor overalt ble sett på som både attraktivt og viktig, og at noe slikt som jordmormangel derfor ville være utenkelig. Nå har jeg lest historiker Aud Farstads bok På liv og død, som forteller historien om de norske distriktsjordmødrene, og vet at det dessverre er mye utenkelig som er mulig. Det er mye uforstand og dårlig behandling historiens jordmødre er blitt utsatt for. Mye utnyttelse av det kallet mange av jordmødrene ser ut til å ha hatt. Jeg blir til tider opprørt under lesningen, og herregud, så dårlig de ble behandlet, må jeg da tenke. Herregud, så godt vi har det i dag, er en annen ting jeg innimellom må tenke, imponert over hva folk har maktet. Farstad er med andre ord god på å sette leserens følelser i sving.

Jordmødrene innehar en begredelig rekord: en lønn som ikke økte på 90 år.

En jordmor er i denne boka å forstå som en som har fått medisinsk opplæring i fødselshjelp. En slik opplæring startet i Norge i 1784, som følge av pionerarbeid. Jordmoryrket ble det første formelle yrket kvinner kunne tre inn i (først i 1882 kunne kvinner ta examen artium), og målet var å få ned tallet på kvinner og barn som døde i forbindelse med fødsel. I boka følger vi utvalgte jordmødre fra de tar sin utdannelse til de avslutter sin yrkesgjerning, og det er et godt fortellergrep; det gjør historien levende, spesielt når vi kommer inn på 1800-tallet, da kildetilfanget er større. De utvalgte arbeider alle i Møre og Romsdal. Her startet den offentlig finansierte jordmortjenesten, og her var etter hvert antallet jordmødre størst. På grunn av topografi var de antakelig også blant dem som hadde det tøffest. Fjell og fjorder, snøvær og storm utgjorde vanskelige hindringer. En fødsel satte derfor ikke bare mors liv i fare; vi hører om ulykker og død også i tilknytning til reisen.
Farstad er en historiker som forteller historiene. Hun lar oss komme nær innpå sine hovedpersoner. Foruten den første tids pionerjordmødre møter vi tre jordmødre som virket på 1800-tallet, samt én fra 1900 til 1940 og to som avslutter det hele, i takt med at distriktsjordmorordningen legges ned. De siste hovedpersonene har hun hatt en rekke samtaler og intervjuer med, i tillegg til at hun også har intervjuet andre jordmødre fra denne perioden. Slik har Farstad tatt del i mange tanker omkring jordmoryrkets utfordringer og erfaringer, hun har kommet tett innpå opplevelsene. Og slik har hun fått kunnskap nok til å skape nærhet og drama i de tidligere fortellingene. Farstad bruker ord som «nådelaust», setninger som «Det var ikkje lett», «Det var ikkje menneskeleg mogeleg!». Faktaene blir supplert med forestillinger om hvordan det må ha opplevdes.

Faktaene glir for øvrig lett inn i jordmorhistoriene. Farstad beholder fortellingens flyt når hun for et øyeblikk er innom aspekter som opplyser historiene. Som (manglende) veiforbindelser, bruk av fødselstang, ulike skikker og hva de hadde av sengetøy. Da kan tidsrommet vide seg ut, før forfatteren bringer oss tilbake til utgangspunktet igjen. Eller vi får en historie om legen, om mennene i bygda eller om en tapper kvinne. Konteksten trer da frem, og leseren skjønner seg bedre på levekårene. Så blir dette en historie også om Norge fra fattig til rik og fra overtro til teknologi. I tillegg til at den er kvinnehistorie, den som vi kan mye mindre om, fordi den ikke er blitt fortalt like ofte eller like nærgående. Men mellom linjene og noen ganger på linjene er den også en mannehistorie, siden den forteller mye om hvordan spesielt de styrende så på og behandlet kvinner, kvinneanliggende og allmuen. Ja, jordmødrene var i hovedsak rekruttert fra bondestand og fattige kår.

Historien om distriktsjordmødrene handler mye om elendige arbeidsvilkår og om en lønn som overhodet ikke reflekterer det. Jordmødrene innehar en begredelig rekord: en lønn som ikke økte på 90 år. Mye av boka er derfor viet kampen for høyere lønn og anerkjennelse. Farstad dokumenterer hvilket viktig samfunnsoppdrag distriktsjordmødrene har hatt opp gjennom århundrene. Hun viser oss også hvorfor yrket likevel har stått svakt, og da er vi tilbake til kvinnehistorien igjen, som dreier seg om det tradisjonelt kvinnelige, om mor og barn – og det at dette aldri er blitt rangert særlig høyt der hvor penger og prestisje utdeles. Farstad får ikke gjort noe med det, men hun har i hvert fall på en utmerket måte klart å løfte frem noen heroiske skikkelser og innsatser få av oss ville maktet å gjøre etter. Redde var de visstnok ofte, men ikke desto mindre: Herregud, så tøffe mange av disse våre formødre var!