Hva jeg tenker på når jeg skriver og snakker om forskning
LUKK

Hva jeg tenker på når jeg skriver og snakker om forskning

Av Audun Farbrot(fagsjef for forskningskommunikasjon ved Handelshøyskolen BI)

Publisert 28. januar 2018 kl. 20:45

Hva er det som gjør at jeg synes det er morsomt og meningsfullt å trene forskere i å dele kunnskapen sin med deg og andre som kan ta den i bruk?

Dette innlegget ble først publisert på Audun Farbrots blogg Forskningskommunikasjon. 

Når jeg våkner opp om morgenen, tenker jeg ofte på hvor heldig jeg er.

Når uret runder seks om morgenen, starter jeg dagen med et sprettent hopp ut av senga, så tar jeg meg en deilig dusj, før det er tid for å nyte et stort krus nokså kraftig svart filterkaffe og et glass farris med smaken av lime ved et spisebord av marmor mens jeg blar meg gjennom fire papiraviser og nyter en liten smak av frokost.

Hvorfor skal forskere bruke tid på formidling? spør Audun Farbrot i dette innlegget. Foto: Forskningskommunikasjon.com

Så skal jeg ut i verden for å bidra til å forandre verden, i hvert fall litt. Det gir meg følelsen av både mening og lykke.

Hvorfor bruke tid på formidling?

Hvorfor skal forskere bruke tid på allmenn- og brukerrettet forskningskommunikasjon (og forskningsformidling)?

Her finnes det mange ulike svar om vi spør forskere og institusjonene de er tilknyttet. Det har jeg skrevet om i en fagartikkel i tidsskriftet Magma (Les: Forskningsformidling -til hvem og hvorfor?).

Målene for formidling er ofte mange og prisverdige, men ofte sprikende. De blir ofte ikke innbyrdes prioritert. Det gjør at målene ofte fremstår uklare. Særlig om vi er fornøyd med å formidle gjennom forskningsformidling, uten å være opptatt av mottakeren. Når du skal oppfylle flere mål samtidig og nå mange ulike målgrupper, er det en stor sjanse for at du ikke treffer noen.

Om vi ønsker å involvere mottakeren gjennom dialog og deltakelse i forskningen og kommunikasjonen av den, må vi erstatte enveis forskningsformidling med et ideal om å skape en mulighet for å få til god forskningskommunikasjon.

Les også: – Skriv så bestemoren din kan forstå det!

Målet med forskningskommunikasjon

Hovedformålet med forskningskommunikasjon er for meg å bidra til smartere måter å gjøre ting på, bidra til bedre beslutninger og bidra til at nye produkter og tjenester til beste for oss alle kan se dagens lys. Kort sagt, målet må være å bidra til samfunnsmessig verdiskaping.

Det får vi bare til med å kommunisere ny forskningsbasert innsikt til de som kan ta denne kunnskapen i bruk, og gå inn i dialog om hvordan forskningen gjøre en forskjell.

Fordi forskningskommunikasjon åpner for deltakelse fra de du kommunisere, kan det samtidig bidra til å gjøre forskningen bedre og mer relevant for samfunnet. Du får også flere til å lese forskningen i sin originaltapning. Snakk om Kinderegg-effekt.

Jeg er også opptatt av å endre oppfatningen av forskningskommunikasjon som en isolert aktivitet som kommer etter at forskningen er gjort til å være en integrert del av hele forskningsprosessen.

Dette er altså hva jeg tenker på når jeg skriver og snakker om forskning og trener forskere til å bli bedre i sin forskningskommunikasjon. Det er også derfor jeg gleder meg til å gå på jobben om morgenen.

Les også: Powerpoint er en ulykke for undervisningen 

Bidra til samfunnspåvirkning

Som en del av jobben min ved Handelshøyskolen BI er jeg sekretær for en jury som årlig kårer BIs beste forskningskommunikator. I fjor endret prisen navn til BIs pris for samfunnspåvirkning og forskningskommunikasjon for å understreke at det må mer enn medieoppslag til for å vinne prisen.

I vurderingen av kandidatene legger juryen spesiell vekt på forskningskommunikasjon som bidrar til samfunnsmessige endringer i form av for eksempel bedre beslutninger, smartere måter å gjøre ting på og nye produkter og tjenester basert på forskningsresultater.

BIs beste forskningskommunikator 2018

BIs pris for samfunnspåvirkning og forskningskommunikasjon 2018 ble nylig overrakt til professor Øyvind Bøhren ved Institutt for finans for sin forskningskommunikasjon om eierstyring.

Fagområdet eierstyring (corporate governance) handler om forholdet mellom eierne, styret og ledelsen i både private og offentlige virksomheter. Ikke så rent sjelden utløser forbindelsene mellom de tre rollene konflikter som skaper store, reelle utfordringer for virksomheter. Noen av disse konfliktene gir næring til toppoppslag i mediene.

Striden om Statistisk sentralbyrå, eierstyring i Norges Bank generelt og Oljefondet spesielt, og Kjell Inge Røkkes behandling av minoritetsaksjonærer er bare noen få utvalgte eksempler på konflikter vi har kunnet følge i mediene.

Felles for disse tre sakene er at Bøhren har deltatt med faglige perspektiver. Juryen har merket seg at Øyvind Bøhren har engasjert seg i mange av de store næringslivsdebattene gjennom de siste årene.

Samspill med praktikere

Øyvind Bøhren forsker på eierstyring gjennom Senter for eierforskning ved BI, som han har ledet fra starten for ti år siden.

Senter for eierforskning finansieres av sponsorer som mener det er behov for mer forskningsbasert kunnskap om eierstyring. Sponsorene er representert i forskningssenterets råd, men har ingen innflytelse på innretningen av forskningsprosjektene.

Derimot kan Bøhren og hans forskerkolleger bruke rådsmedlemmene til å diskutere den praktiske relevansen i de vitenskapelige problemstillingene. Bøhren involverer også medlemmene i rådet når han skal dele forskningsresultatene gjennom kronikker. Dette gjelder både relevans for praktikere og om teksten er forståelig.

Dette samspillet med representanter for dem som kan ta kunnskapen i bruk, bidrar til at kommunikasjonen gjennom media blir mer treffsikker, enten det er gjennom kronikker, innlegg eller intervjuer.

For meg er dette et forbilledlig eksempel på at forskningskommunikasjon er integrert del av forskningsaktiviteten ved dette senteret.

Referanser:

Farbrot, Audun (2013): Forskningskommunikasjon. Praktisk håndbok for forskere og kommunikasjonsrådgivere. Cappelen Damm Akademisk.

Farbrot, Audun (2010): Forskningsformidling -til hvem og hvorfor? Magma nr. 4/2010.

Les også: