Petter Aaslestads forsvar for «Forskerløftet» beroliger ikke John Pløger, som svarer i nytt innlegg.
Kan man som medlem få vite hvilke strategier Forskerforbundet setter i verk, spør John Pløger.
Kan man som medlem få vite hvilke strategier Forskerforbundet setter i verk, spør John Pløger.

Aaslestad fanger meg i å være upresis. Selvfølgelig kan det kalles et politisk skritt å få en underskrift. Men når underskriften ikke er bindende, er det kun en uforpliktende handling. Det jeg skrev var at det manglet presiseringer av hvem det er politikk for? De anvendte forskningsinstituttene har vel aldri vært ‘frie’, så ambisjonen gjelder universitetene? Misbruk av forskningens resultater har det ingen innvirkning på, for politikene skal kun ‘bestrebe’ seg på å sitere korrekt.

LES OGSÅ:

Det er jo trist – og sier vel meget om norske tilstander – at Aaslestad mener det er nødvendig å «bevisstgjøre politikerne og få dem til at ta den lovfestede akademiske friheten på alvor». Sakene om laks, snus og asylstatistikk er viktige for den norske forsknings-friheten, men er vel en generell problematikk om at ‘de som betaler også bestemmer konklusjonen’? Det uansett om det er næringsinteresser eller offentlige institusjoner. Vil ‘løftet’ endre det? Jeg hevdet det er umulig å skille dette fra spørsmålet om hva ytringsfrihet er for de selvsamme politikere. Jeg stilte derfor spørsmålet om hvilken hensikt det har å lage en avtale med et Storting som ikke vil forsvare den ‘ytring’ som går mot nasjonale økonomiske, politiske og ideologiske interesser.

Jeg stilte også spørsmålet om hvordan Forskerforbundet aktivt og synlig – blant annet overfor norske politikere – forholder seg til forfølgelsen av akademikere i andre land. Såfremt politikere vil forsvare norsk ytringsfrihet, og nå har «forpliktet seg til å forsvare den akademiske friheten», så må det være en enkel sak å få Stortinget til å ta politisk handling og fordømme og stille krav til Israels og Erdogans akademiker-politikk (som omtales på side 22 og 23 i Forskerforum nr. 10).

At Forskerløftet anses som ‘startpunktet’ på ‘en politisk bevisstgjøring’ er for meg en urovekkende bemerkning

Stortinget er ikke forpliktet på noe som helst. Det er kun en (moralsk støttende) underskrift, hvor Forskerforbundet savner enhver mulighet for også å kreve praktisk handling. Så kan man jo omtale det som starten på en prosess.

At Forskerløftet anses som ‘startpunktet’ på ‘en politisk bevisstgjøring’ er for meg en urovekkende bemerkning. Er politikere virkelig ubevisste om hva de gjør? Er det uttrykk for ‘korridor-politiske’ strategier? Er det en politikk-forståelse, hvor ‘resultatet’ overlates til de personlige relasjoner, lobbyisme, eller andre usynlige veier som Forskerforbundet måtte ha? Imens kan Stortinget fortsette å innskrenke den akademiske ‘friheten’ og ‘ytringsfriheten’ via byråkratiet, jussen, økonomien, og den uformelle disiplinering som foregår, når politikere antyder det kan få konsekvenser å gjøre en bestemt handling. Eller kan man som medlem få vite hvilke strategier forbundet setter i verk, når, om hva, overfor hvem, og når vi har et resultat?

LES HELE FORSKERLØFTET HER

Jeg kan være enig i at for å få gjennomslag for ‘større grunnbevillinger, flere faste stillinger, og mer forutsigbare karriererveier’ så ‘må vi ha de folkevalgte med oss’. Men hva skal det gå på bekostning av? At man nøyer seg med å verne om ‘den akademiske forskningsfriheten’ eller at man forsvarer akademikernes ytringsfrihet når den er truet, uansett hvor?

LES OGSÅ:

Stortingspolitikere lover korrekt bruk av forskning