Hva skjedde med metoo i akademia?

En spørreundersøkelse og noen personalsaker gjenstår, men på mange måter er metoo-debatten i ferd med å bli fjorårets sak. Da er også tiden inne for å hente inn forskerne til å rydde opp i begrepene og fundere over hvorfor metoo aldri fikk like stort omfang i akademia som i andre bransjer.

Fakta

Sex og makt har vært i Hannah Helseths oppmerksomhetsfelt i flere tiår. Først som nestleder i Rød Ungdom, så debattredaktør i det feministiske tidsskriftet Fett og deretter som akademiker. Med en doktorgrad i sosiologi har hun fulgt med på seksuell trakassering i akademia i en årrekke.

– For 13 år siden skrev du «Seksuell trakassering i akademia er et ikke-tema, og de som utsettes for seksuelle hentydninger eller kjønnsmobbing, sier sjelden ifra. Men stillheten er i ferd med å brytes».

– Det var i forbindelse med en sak i Sverige. Noe var i ferd med å skje, og flere saker sprakk samtidig, også i Norge.

– Men så ble det stille igjen?

– Seksuell trakassering blir ofte et taust tema. Det er ubehagelige konflikter, og akademia er kanskje særlig utsatt med sine kamper om posisjoner og makt.

– Har akademia egne problemer?

– Anja og jeg har kartlagt risikofaktorer for seksuell trakassering, og akademia har en god del av dem, slik som betydningen av mange midlertidige ansatte og uformelle nettverk og maktstrukturer. Alt det gjør det vanskeligere å varsle. I tillegg har akademia en annen risikofaktor: «talentmannen», som i noen tilfeller er en «talentkvinne». Han som er så dyktig at man overser og unnskylder dårlig oppførsel. Han møter ikke motstand og får ikke korreksjoner, fordi han er omgitt av mennesker som beundrer ham faglig og kanskje er avhengige av hans gunst. Akademia skal være et dypt meritokratisk system, da blir nettopp talentet det mest sentrale. Men hvis man lar en talentmann få holde på, så får det svært negative ringvirkninger. Da må mange bruke mye hjernekapasitet på hvordan de skal forholde seg til ham, i stedet for det de skal, for eksempel forske. Seksuell trakassering lager alltid emosjonelt merarbeid for andre.

– Hva skjedde så med metoo i akademia?

– Det førte kanskje ikke til de store diskusjonene som det gjorde i andre bransjer. Men trakassering skal i hvert fall kartlegges mer, og flere institusjoner har gått igjennom retningslinjer for varsling. Problemet er kanskje at det fortsatt er uvisst hva det skal varsles om.

– Hvorfor skjer det så lite?

– Utfordringen er både alarmisme og bagatellisering. Seksuell trakassering kan føre til nyhetssaker, og ofte fører det til en form for alarmberedskap eller en frykt for hva som kan skje om man åpner opp og begynner å snakke om det. Denne berøringsangsten kan føre til en bagatellisering, at man snakker ned alvoret i sakene. Både alarmisme og bagatellisering fører til at det blir vanskelig å få håndtert saker raskt, effektivt og på riktig måte. Vi trenger altså et begrepsapparat for å hindre begge de to grøftene.

Les også: #metooakademia – Det var klaps på rumpa og slibrige kommentarer i øret

– Har du en løsning?

– På gode arbeidsplasser er man opptatt av gode stoler og pulter for god arbeidsstilling og for at man kan jobbe uten å få vondt i ryggen. Man burde gjøre arbeidet med seksuell trakassering like selvfølgelig som retten til å ha en god kontorstol. Ser man også sammenhengen med mobbing og etnisk diskriminering, kan man lage arbeidsmiljøer som er mer åpne og inkluderende og bra for folk å være i. Det er et ledelsesansvar. Jeg lurer på om personalledere i akademia tar dette med seg? Har man sørget for at prosjektledere i forskningsmiljøet har det med seg?

– Dere er to forskere som har gitt ut en håndbok mot seksuell trakassering sammen. Hvordan påvirket forskningen bokarbeidet?

– Vi har forskjellig fagbakgrunn, som vi har kunnet spille på. Anja har forsket på Israel og Palestina-konflikten. Det er en helt annen konflikt, men dette er også en konflikt i offentligheten. Jeg kan mye om kjønn, kjønnskonflikter og seksuell trakassering. Jeg har tenkt mye på hvorfor dette er så taust, så vanskelig. Det burde jo være veldig enkelt å stanse seksuell trakassering. Det handler jo om folkeskikk, «oppfør deg, vær grei, ikke plag andre», men så blir det likevel så vanskelig. Selvsagt vekker dette også forskeren i meg. For hvorfor er noe som tilsynelatende skulle vært enkelt å løse, likevel så komplisert? Hvorfor er temaet så ullent og så ekstremt ubehagelig? Nå tenker jeg ikke på å diskutere metoo i offentligheten, men på jobben, i våre egne relasjoner. Det mangler et språk, det er også vårt utgangspunkt. Vi har ulik fagkompetanse, og det gjør at vi kan rydde mye.

Les også: 14 år og 23 varsler før KhiO-professor ble avskjediget

– Hvordan rydder dere?

– Metoo har gjort noe med perspektivet og hva det er lov å si fra om, men det er fortsatt behov for å gi fenomenet et bedre begrepsapparat. Det hjelper ikke å ha varslingsrutiner hvis verken menneskene rundt deg eller den du anklager, forstår anklagen. Vi trenger begreper og tydelige forventninger til hva som er ok eller ikke, ellers slår det tilbake på den som anklager.

– Vi har forsøkt så godt vi kan å skrive inn alle typer eksempler. Å være midlertidig ansatt, ung dame i et lavstatusyrke øker risikoen, men alle typer kropper og alle aldre kan bli utsatt. Selv om seksuelle rykter er farligst i noen minoritetsmiljøer og i strenge religiøse miljøer, finnes de overalt. Også menn kan utsettes for det, som «gammel gris». Vi har alle et ansvar for at vi ikke lager en slik kultur. Det er helt greit at Per Sandberg blir forelska.

– Hva er så seksuell trakassering?

– Seksuell trakassering rommer alt fra tilløp til voldtekt til slibrige kommentarer. Fra det litt mer tilforlatelige til det svært alvorlige. I boken har vi prøvd å rydde opp, lage kategorier, slik at det går an å benevne seksuell trakassering i mer presise termer. Utseendekommentering er noe annet enn berøring.

– Ofte er seksuell trakassering at «jeg vil noe, du vil ikke, og jeg lar være å ta inn over meg at du ikke vil». Men seksuell trakassering kan også være en maktteknikk og hersketeknikk. Det er effektive måter å sette folk ut av spill på, for vi er alle sårbare for den typen seksualisering. Og det er vanskelig å forsvare seg mot. Det skaper en form for usikkerhet hos den personen som har blitt utsatt. Det er en effektiv måte å utøve makt på, og da handler det ikke om begjær. Det er også et tredje motiv: trakassering uten vilje, som inngår i en del av arbeidskulturen og det å tilhøre et fellesskap. Det kan være språkbruken eller hva man ler av, hvordan man snakker om andre grupper, som gjør at noen føler seg utenfor. Hvis du er en minoritetsperson, den eneste damen/mannen/svarte/homofile, så må du må være med på spøken, men det går nesten alltid utover deg.

Les også: Iselin Nybø: – Det hender jeg hører folk si at de har blitt lei metoo. Det gjør meg provosert.

– Er dere forskere eller aktivister?

– Nå forsker jeg på partnervold. Hensikten med forskningen er å forstå fenomenet og sørge for at det skal bli mindre av det. Der jeg jobber nå, på Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, forsker vi for å gjøre livet bedre for dem som er utsatt – man kan jo si det er en aktivistisk eller politisk ambisjon. Men man skal ikke være aktivist i møte med datamateriale, men analysere funnene med åpne og kritiske øyne. Politikere har en tendens til å plukker de funnene som passer, og det skal ikke forskere gjøre. Boken vår er skrevet for å åpne opp temaet seksuell trakassering, som er en annen ambisjon enn den å slå fast sannheter.

– Kan man være begge deler?

– Det å ha et tydelig normativt utgangspunkt betyr ikke at det blir dårlig forskning. Det er ingen som anklager kreftforskere for å være normative selv om de forsker for å hindre kreft. Det samme kan man vel si om seksuell trakassering.