Gode enkeltundersøkelser av nyheter og redaksjoner, men snakker forskerne sammen?
hver-forsker-er-en--y

Fakta

Brurås, Svein (red.)
Nyhetsvurderinger. På innsiden i fem redaksjoner
IJ-forlaget, 2012
155 sider
Veil. pris: kr 379

 

I 2001 undersøkte professor i journalistikk Sigurd Allern blant annet nyhetsprioriteringer og kildevalg i sin innholdsanalyse av ti norske aviser. Nå har førsteamanuensis Svein Brurås ledet kolleger og studenter ved avdeling for mediefag i Volda i arbeidet med oppdaterte analyser av norsk presses nyhetsvurderinger. Boka retter seg først og fremst til studenter. Den er grundig, systematisk og solid, og overbeviser som lærebok. Likevel er det noe jeg savner.

Hoveddelen består av fem forskeres analyser fra deltagende observasjon og intervjuer gjennom en snau juniuke i fjor, i Dagbladet, NRK Dagsrevyen, TV 2 Nyhetene, Nettavisen og Aftenposten. Boka åpner med relevante utdrag fra sentral teori, noe som gir en trygg, pedagogisk ramme for den videre lesningen. Så følger poengterte og nyttige kvantitative innholdsanalyser av 558 nyheter fra aviser, TV og nett. Å plassere slike sentrale tall og funn i starten vekker nysgjerrighet og gir en vesentlig kontekst før de redaksjonelle nyhetsvurderingene undersøkes.

Det er gøy å fly som en flue gjennom redaksjonene. Pressen består ellers av ganske lukkede rom, der redaksjonelle vurderinger ofte er noe publikum bare kan spekulere i på basis av sluttproduktet. Analysene avdekker flere interessante detaljer i redaksjonelle nyhetsvurderinger. Én observasjon handler om voldtektssaker. Dekningen kritiseres ofte for ensidig å handle om overfallsvoldtekter (til forskjell fra relasjonsvoldtekter, som skjer langt oftere), for å overbetone frekvensen av ikke-vestlige voldtektsmenn (forskjellen er marginal om man ser alle voldtekter under ett) og for implisitt å gjøre voldtektsofre til medskyldige (jenters klær, promille, atferd). Denne dagen inviterer politiinspektør Rohde til seminar om voldtekt, og Nettavisen vil dekke det. Samtalen går som følger mellom to medarbeidere: «M1: Det er bra med blest om utspill. Jeg liker dette. M2: Hvem står bak voldtektene? Det er alltid ikke-vestlige. Det kan repeteres. M1: Få henne til å si noe om hva kvinner sjøl kan gjøre. Da blir det alltid spetakkel.» Replikkvekslingen avdekker hvordan pressens konstruksjoner av fiendebilder kan foregå, og at begrunnelser for pressens tendens til å opprettholde grunnleggende feil (offerets skyld i voldtekt) kan forklares med at det skaper trafikk (spetakkel).

Avslutningskapittelet om journalistisk kvalitet har også gode refleksjoner, og fungerer som oppsummering. Jeg føler meg likevel litt snytt. Enkeltvis er bidragene detaljerte og presise, men underveis er hjelpen til å håndtere detaljene som helhet noe begrenset. Boka mangler et overordnet fortellernivå som evner å se de lange perspektivene. Som minimumsløsning kunne jeg akseptert noe enklere enn en omfattende sammenfatning, for eksempel en presentasjon der de fem observasjonskapitlene var skåret over samme lest ved at de presenterte fakta, antall lesere, eiere, redaksjoner etc. på samme måte. Nå fremstår hvert enkelt kapittel og hver enkelt kapittelforfatter som mer isolert, og lukket rundt seg selv og sine funn.

Denne løsheten finner jeg også spor av i perspektivene. Etter min oppfatning er det et interessant trekk at observasjonene er gjort en drøy måned før 22.07.11. Terrorangrepet er derimot ikke nevnt i sammenheng med observasjonene. Men ville det ikke vært relevant å se hvordan 22. juli-stoffet konkret skilte seg fra en normal sommeruke?

Studentene åpner opp et mangfoldig og tilsynelatende kaotisk landskap.

Med det spørsmålet present er det interessant å merke seg en av bokhøstens antologier, også med Brurås som redaktør. Den består av fire studentarbeider som tar for seg dekningen av 22. juli. De ser på ulikheter i NRKs og TV 2s dekning, endringen da gjerningsmannens identitet ble kjent, ofrenes opplevelse av å avbildes og betydningen av Twitter. Selv om det er noen svakheter i bidragene, holder de et høyt nivå til å være studentarbeider. Der læreboka baserer seg på tradisjonelle og velkjente trekk i nyhetsanalyse, har antologien nyere og til dels mer oppdaterte forståelsesrammer for nyhetsproduksjonen. Særlig gjelder det artiklene om bildebruk, endring av innramming da gjerningsmann ble kjent, og Twitter. Studentene åpner opp et mangfoldig og tilsynelatende kaotisk landskap – et landskap som nødvendigvis må være krevende for redaksjoner også. Nyhetsvurderinger ser ut til å ha trukket seg mer vekk fra dette kaotiske medielandskapet, til fordel for mer klassiske og tradisjonelle forståelsesrammer – rammer som har flere fellestrekk med Allerns innholdsanalyser fra 2001. Men også her ser Nyhetsvurderinger ut til å ha nok med seg selv. Vi får få konkrete henvisninger til Allern, og få svar på endringer som har funnet sted over tid.

Slik fremstår boken som en isolert øy. Den har solid vegetasjon og gode gartnere, men den ser noe ensom ut i det uforutsigbare farvannet. Ikke desto mindre bør flere studenter og forskere ta seg en tur til den øya. Der finnes flere steder med grobunn for nye forskningsspørsmål.