Det du tror du vet, kan være en akademisk vandrehistorie. Dårlig kildebruk fører til at feil sirkulerer i forskningslitteraturen i tiår etter tiår.

 

hviskeleken
– Jeg mener tekstplagiat får uforholdsmessig mye oppmerksomhet sammenlignet med andre typer dårlig kildebruk, sier Ole Bjørn Rekdal.

Du kommer over en opplysning du gjerne vil bruke selv, fulgt av en kildehenvisning. Du sparer tid og anstrengelser om du kopierer denne henvisningen. Forfatteren har nok gjort en god jobb med å lese, tolke og gjengi kilden sin. Det er sikkert ingen som kommer til å oppdage at du ikke har lest det du viser til. Hvor farlig kan det være?

For noen vil det komme som en overraskelse at spinat ikke er en god jernkilde. Feiloppfatningen har spredd seg i utallige publikasjoner – vitenskapelige intet unntak. Spinatblader inneholder ikke spesielt mye jern, og de har stoffer som hemmer kroppens evne til å ta opp metallet. Hvor mange foreldre har tvangsforet ungene med de grønne bladene på feil grunnlag?

En rekke bøker og artikler skrevet for å fremme presisjon og kildekritikk i akademia, løfter fram myten om spinat og jern som et eksempel på tull og tøys som drøvtygges i forskningslitteraturen.

– Når du kopierer en kildehenvisning, risikerer du å kjøpe katta i sekken, sier antropolog og professor Ole Bjørn Rekdal ved Høgskolen i Bergen.

Han sitter på et arsenal av akademiske vandrehistorier, og har produsert en rekke vitenskapelige artikler hvor han går dem etter i sømmene, blant annet ved å oppsøke og granske kildene de henviser til.

– Jeg samler akademiske eventyr. Når jeg finner noen som er fargerike og illustrerende nok, skriver jeg en artikkel om dem, forklarer han.

Historien om spinat er en av stjernene i samlingen.

Plagiat

Det finnes en lang rekke tvilsomme måter å bruke og utforme kildehenvisninger på. Dersom sekundærkilden har vært upresis, gjort en feil, eller misbrukt en henvisning, vil forskeren som kopierer, få dette med på lasset.

– Det er grunn til å være fortørnet over mye dårlig kildebruk i akademiske publikasjoner på alle nivåer – også i de mest prestisjetunge tidsskriftene og blant de mest meritterte forskerne, sier Rekdal.

Kopiering av kildehenvisninger er en av de grunnleggende mekanismene for dannelsen av de akademiske vandrehistoriene.

– Det er en form for plagiat. Du knabber arbeidet noen andre har gjort med å oppsøke og lese kilden, og eventuelt formulere sin tolkning, sier Rekdal.

Han er ikke alene om å oppdage feil som florerer.

hviskeleken

– En opplest og vedtatt sannhet innen mitt felt av lingvistikken, hadde sitt utspring i dårlig henvisningsskikk, sier Guro Nore Fløgstad.

– Sjekk primærkildene

Guro Nore Fløgstad har nylig forsvart sin doktorgrad i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Her tar hun et oppgjør med en språkhistorisk antagelse.

– En opplest og vedtatt sannhet innen mitt felt av lingvistikken, hadde sitt utspring i dårlig henvisningsskikk, forteller Fløgstad.

Antagelsen handler om at verbtider utvikler seg på lignende måter, selv om språkene ikke er beslektet. Primærkilden, en bok fra 1994 av Joan Bybee og kollegaer, er det ikke noe galt med. Den systematiserer funn om utviklingen av enkeltspråk. Problemet har oppstått i senere tekster som legger dette fram som universelle tendenser i verdens språk.

– Den ene kilden det refereres til i veldig mange verker, er mindre allmenngyldig enn den fremstilles. Jeg fikk en stor overraskelse da jeg oppdaget hvordan snøballen hadde begynt å rulle fordi en rekke forskere ikke hadde satt seg inn i boka selv, sier Fløgstad.

Det eneste hun trengte å gjøre, var å gå til primærkilden selv.

– Oppdagelsen var skuffende, og betydde mye for hvordan jeg jobbet i etterkant. Jeg ble ekstra kritisk, og særlig opptatt av å henvise med stor forsiktighet. Så lenge det lar seg gjøre, sjekker jeg alltid primærkildene selv. Det kan være vanskelig og tidkrevende, men det bør gjøres, sier Fløgstad.

Fakta

Dårlig henvisningsskikk

  • Plagierende: Du kopierer en kildehenvisning uten å gå til primærkilden selv.
  • Overfladisk: Du siterer en kilde som du ikke kjenner godt nok.
  • Tåkeleggende: Du utelater opplysninger som leseren trenger for å finne kildeteksten - som sidetall.
  • Oppblåst: Du får det til å se ut som kilden sier langt mer enn den faktisk gjør.
  • Pyntende: Du drysser på henvisninger for syns skyld.
  • Villedende: Du skriver noe og henviser til en kilde som sier noe helt annet.
  • Ryggkløende: Du viser til forfattere fordi de viser til deg.
  • Påtvunget: Du blir presset til å legge inn referanser, for eksempel til artikler i samme tidsskrift.
  • Illusorisk: Du bruker flere sekundærkilder som alle baserer seg på samme primærkilde.
  • Selvskrytende: Du henviser til unødvendig mange av dine egne publikasjoner.

Vanskelig å tallfeste

Hvor ofte forskere plagierer kildehenvisninger, er ikke lett å undersøke. Det blir jo ikke oppdaget med mindre feil har sneket seg inn. Enkelte gale fremstillinger via kildehenvisninger er kartlagt systematisk. Myten om en utryddet maur på Madeira, som viste seg å leve i beste velgående, er et eksempel. Det samme gjelder den antatt lave suksessraten til bedriftsansatte som blir sendt på oppdrag i utlandet.

– Slike studier er trist lesning for dem som verdsetter ærlighet og kvalitetskontroll i akademia, sier Rekdal.

I en artikkel fra 2003 forsøker forskerne Simkin og Roychowdhury å tallfeste hvor mange som faktisk oppsøker kildene de oppgir, med utgangspunkt i tolv artikler som mange henviser til. Det var mange identiske skrivefeil i henvisningene, og forskerne konkluderte med at bare 20 prosent hadde lest originalartiklene de viste til.

Når ulike forfattere gjengir eller tolker én og samme kilde på den samme feilaktige måten, er det grunn til å anta at det dreier seg om plagiering av kildehenvisninger. Simkin og Roychowdhury gjorde imidlertid en del antagelser som de har fått kritikk for i ettertid, så det sjokkerende tallet bør tas med en klype salt.

– Den digitale revolusjonen har i alle fall gjort det enklere å oppdage ulike varianter av plagiat. Det har blitt mye enklere å lese akademiske tekster sammen med kildene de refererer til. Vi har fått vanvittig flotte verktøy til å heve kvaliteten på det vi skriver, men de kan også brukes til å ta nye typer akademiske snarveier – for eksempel ved kjapt å høste drøssevis av referanser uten å lese kildene, sier Rekdal.

Jeg har funnet flere åpenbare tilfeller av kopiering av kildehenvisninger.

Læringspyramiden

Ved Høgskolen i Lillehammer arbeider lektor Kåre Letrud med et prosjekt om vitenskapelige myter. Han ser spesielt på læringspyramiden. Modellen fremstiller det å gjøre ting i praksis, ha sanseopplevelser og undervise andre som de beste formene for læring. I motsatt ende finner vi lesing og forelesninger som de minst effektive. Gradene av læringseffekt blir gjerne oppgitt i prosenter.

Pyramiden er en tvilsom sammenslåing av to ubeslektede modeller. Den ene er en gammel, udokumentert og prosentvis rangering av læringsformer. Den sier at hvor mye du husker, er avhengig av om du har lest, hørt, sett, sagt eller gjort noe.

Nummer to er Edgar Dales kjegleformede oversikt over abstraksjonsgraden til ulike undervisningsmedier, fra 1946. Til tross for at han advarte mot å tolke modellen som en rangering av effekt, ble den slått sammen med førstnevnte til en pyramideformet og omfattende rangering av læringsmetoder.

Sammen med Sigbjørn Hernes har Letrud vist at denne læringspyramiden har forekommet i norske og internasjonale pedagogiske tekster i over 30 år. Her hjemme finnes den hovedsakelig i litteratur for lærerstudenter, stort sett presentert uten referanser – som en slags allment kjent kunnskap. Pyramiden opptrer også i publikasjoner fra offentlige instanser.

– I starten trodde jeg problemet var ufullstendige og ukorrekte referanser. Siden har jeg kommet til at en viktigere forklaring på utbredelsen av læringspyramiden er plagiering av kildehenvisninger, forteller Letrud.

Han mener denne formen for plagiering er relatert til et grunnleggende problem for forskningen.

– Materialet man refererer til, underlegges ikke tilstrekkelig kritisk evaluering, sier Letrud.

Lektoren understreker at plagiering av kildehenvisninger skiller seg fra plagiering i vanlig forstand, fordi praksisen rammer forskerfelleskapet mer enn enkeltpersoner gjennom spredning av ubegrunnede oppfatninger.

Han bygger nå opp en database over fagfellevurderte artikler som bruker læringspyramiden i en eller annen form, og har samlet over 400 utenlandske artikler så langt.

– Jeg har funnet flere åpenbare tilfeller av kopiering av kildehenvisninger, sier Letrud.

Plagiering av kildehenvisninger gjør én enkelt observasjon om til flere tilsynelatende uavhengige. De virker gjensidig forsterkende.

Skjer de beste

Selv ikke folk som står på barrikadene mot akademisk slurv, unngår å gjøre feilene de langer ut mot. Flere forfattere bruker spinateksemplet for å understreke sitt budskap om grundighet og redelighet i akademiske publikasjoner. En rekke av dem forklarer opprinnelsen til spinatmyten med en kommafeil begått på 1800-tallet, som skal ha tidoblet plantens jernverdier. Problemet er at det ikke finnes dokumentasjon på dette.

– Noen ganger er det vanskelig å vite om man skal gråte eller le. Det kan være god grunn til begge deler, sier Rekdal.

Når kommafeilen omtales, henviser forfatterne gjerne til en artikkel av T.J. Hamblin fra British Medical Journal i 1981. Hamblin oppgir ingen referanser for sin historie, og har senere forklart at han ikke husker hvor han fikk den fra. Han har i ettertid beklaget, men fortellingen om den spektakulære kommafeilen fortsetter å leve sitt eget liv i akademiske publikasjoner.

– Forklaringen ligger i ulike typer dårlig kildebruk. Det virker som vi har en vei å gå før vi kan etablere et overbevisende skille mellom akademiske publikasjoner og en lekeplass med fri flyt av rykter og vandrehistorier, sier Rekdal.

– Mister respekten

– Plagiering av kildehenvisninger gjør én enkelt observasjon, fortolkning eller feilrepresentasjon om til flere tilsynelatende uavhengige. De virker gjensidig forsterkende på en måte som er fullstendig ufortjent, fortsetter han.

Rekdal mener den samlede effekten av dårlig henvisningsskikk kan bli at folk mister respekten for henvisninger og funksjonen de har for dokumentering og etterprøvbarhet. I det lange løp trues også respekten for vitenskapen.

– Jeg mener tekstplagiat får uforholdsmessig mye oppmerksomhet sammenlignet med andre typer dårlig kildebruk. Tekstplagiat er alvorlig fordi det er juks, men det er ingen trussel mot akademisk kunnskapsbygging. Om mange leser teksten, er sjansene gode for at det blir avslørt. Leses den ikke, gjør den heller ingen skade, sier Rekdal.

Konsekvensen av å plagiere én enkelt kildehenvisning kan bli mer alvorlig.

– Det kan bidra til at feilaktige gjengivelser blir slått fast som sannheter, sier Rekdal.

Han tror den største svikten ligger i opplæringen av forskere.

Lingvist Fløgstad er et eksempel på en ung forsker som ikke har fått noen spesiell innføring i henvisningsskikk.

– Jeg har ikke hørt om at denne typen kurs har blitt tilbudt i min tid, sier hun.

Rekdal tror også kvalitetssikringen hos publikasjonene kan bedres.

– Fagfeller og redaktører bør bruke mer tid på å sjekke hvordan kildene er brukt i et manuskript, sier han.

hviskeleken

– Det er utfordrende å balansere hensynet til nøyaktighet og grundighet mot hensynet til gode tekster, sier professor Solveig Østrem.

Dialog med kildene

Solveig Østrem er professor i pedagogikk ved Høgskolen i Lillehammer. Hun etterlyste nylig en diskusjon om siteringspraksis.

– Det holder ikke å fylle opp parenteser med autoriteter for å fremstå som del av et fagfelt. Vi gjør det fordi vi faktisk er del av et fagfelt, og forholder oss til andres forskning med redelighet, sier hun.

Østrem ønsker mer oppmerksomhet mot hvordan andres forskning skrives inn i egen tekst.

– Det er ikke sikkert det er tilstrekkelig å slenge på en henvisning i parentes. Vi bør tenke kritisk rundt tekstkultur, og skape sjangere for forskning som er gode til å få fram at vi hele tiden bygger på andres arbeid, sier hun.

Det innebærer å finne balansen mellom hva som gjøres eksplisitt og implisitt. Forskeren skal ha en egen stemme, og må kunne skrive enkelte ting uten referanser – for eksempel når noe er allment kjent kunnskap.

– Jeg tror noe av problemet er manglende bevissthet. Noe handler også om usikkerhet og ønsket om å støtte seg på andre. Mange trenger å utvikle en faglig trygghet og finne ut hvordan de selv får en stemme i dialog med kildene, sier Østrem.

Pedagogikk-professoren syns selv dette er utfordrende.

– Vi står hele tiden overfor dilemmaer. Hvor skal vi legge nøyaktighetsnivået? Det er utfordrende å balansere hensynet til nøyaktighet og grundighet mot hensynet til gode tekster, sier Østrem.

Kvitrer feil

Etter at Rekdal publiserte artikkelen om spinatrelaterte, akademiske vandrehistorier («Academic Urban Legends») opplevde han stort påtrykk av interesse fra hele verden. Hos tidsskriftet Social Studies of Science har artikkelen toppet den månedlige mest lest-lista siden publiseringen i juni 2014, og den har skapt bølger på Twitter.

Det er symptomatisk at flere av kvitrerne gjengir Rekdals artikkel feil. De forteller at en kommafeil forklarer hvorfor vi tror spinat er en god kilde til jern, og har ikke fått med seg hovedbudskapet om at kommafeilen aldri fant sted.

– Sammendraget mitt avslører ikke hele historien, og fenomenet oppstår fordi folk ikke leser grundig nok. Her har vi enda en type akademisk snarvei: overfladisk lesing og ukritisk bruk av sammendrag, sier Rekdal.

Det er mye som tyder på at han kommer til å fortsette med å avdekke lag på lag med dårlig henvisningsskikk, langt inn i de mest moraliserende kretser og på de høyeste nivåer i forskningen.