Godtar tidsskriftene radikalt bokmål? Irmelin Kjelaas fikk beskjed om at hun brukte mye a-endinger.

I akademia bør du helst skrive moderat bokmål for å bli tatt seriøst, hevder språkviter Irmelin Kjelaas. I forrige Forskerforum  skrev hun at det finnes en uuttalt skriftspråksnorm for bokmål i akademia. Selv ble hun bedt om å endre blant annet på a-endingene da hun leverte en vitenskapelig artikkel til et tidsskrift. Hun nektet.

– Jeg veit at det jeg skriver er innafor. Jeg følger en norm, det jeg gjør, er lov. Jeg vil skrive talemålsnært. Jeg synes jeg formulerer meg best når jeg skriver nærmest mulig slik jeg prater. Det er min stemme og min stil, sa Kjelaas til Forskerforum.no i sommer.

Les kommentaren her: De sier vulgært, jeg sier talemålsnært 

Blant kommentarene fra tidsskriftet var denne:

«En ting vi stusset litt på var at du bruker ‘ei’, bestemt artikkel, en god del og en god del partisipp med -a ending, som vi vanligvis ikke ser i akademiske tekster.»

Følger magefølelsen

Kjelaas vil ikke oppgi hvilket tidsskrift eksempelet hennes handler om. Men ønsket om moderasjon i språket får støtte fra Arne Skorping, redaktør for Naturen, et populærvitenskapelig tidsskrift som utgis ved Universitetet i Bergen.

– Dette handler vel egentlig om hvor mange skriftlige varianter av det norske språk vi skal akseptere. Her er jeg, som redaktør, litt restriktiv. Jeg vil ikke godta en nynorskartikkel på «Olav H. Hauge-nynorsk», og jeg tror nok at jeg også ville ha reagert hvis den var skrevet på AKP-ml-språk fra 1970-årene, sier Arne Skorping. Skorping forteller at redaksjonen ikke har diskutert spørsmålet om de ville bedt en forfatter moderere seg.

Redaktør Arne Skorping sier han ville ha reagert på «Olav H. Hauge-nynorsk». Foto: UiB

– Dette dreier seg mest om den enkelte redaktørs språk- og magefølelse. Naturen publiserer på bokmål, nynorsk, svensk og dansk. Hovedkriteriet er at det språket som benyttes, formidler stoffet på en god måte, sier Skorping, som også er professor ved Institutt for biologi ved UiB.

  Kan gjøre hva de vil

Og tidsskriftene kan gjøre akkurat det de vil når det gjelder språket.

– Alle tidsskrift har lov til å ha sin en egen husnorm. De er ikke underlagt målloven, med sin bokmåls- og nynorsknorm, slik som statlige instanser er, sier Stian Hårstad, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU med sosiolingvistikk som spesialfelt.

– Rent juridisk har derfor Kjelaas ingen sak. Men det kan oppleves som å stride mot den språklige friheten vi har i Norge som lenge har åpnet for mange valgmuligheter, sier han.

– Bruken av radikalt bokmål er mer utsatt for kritikk fordi det ramler mellom to akademiske tradisjoner i Norge. Den første er koblet til dansketiden. Etter at latinen gikk ut av bruk på 1800-tallet, var det normale skriftspråket i akademia dansk, tidvis med små norske innslag.

– På den andre siden har vi nynorsk, tidligere landsmål, som etter hvert også har fått aksept som vitenskapelig språk. Disse er to klare motpoler og lever rimelig godt med hverandre, sier Hårstad.

Les også: Språkrådet: – Slett ikke uakademisk å skrive med a-endinger 

– Føles truende

Radikalt bokmål har bakgrunn i samnorsk-politikken fra 1930-årene og utover. Målet var å skape en felles form for bokmål og nynorsk, med trekk fra dialekter.

Ja eller nei til radikalt bokmål? Norsk sosiologisk tidsskrift, Historisk tidsskrift og Tidsskrift for samfunnsforskning sier ja. Naturen sier nei.

– Talemålsnært eller radikalt bokmål har kortere tradisjon i akademia. Konservative riksmålsfolk kan akseptere at nynorsk finnes, men kan ha større problemer med skribenter som beveger seg i mellomsjiktet, som blander former eller bruker talemålsnære former, sier Hårstad.

Han viser til teori fra kulturkunnskap om hvordan slike mellomposisjoner ses på som problematiske av folk flest.

– Vårt forhold til kategorier i verden gjør at det som ikke er lett å plassere i én kategori, oppleves som uryddig og truende. Derfor er reaksjonen Kjelaas får, ikke uventet, mener han.

Skjult normering

Dette er en skjult form for språknormering, mener språkviter Leiv Inge Aa.

– Det samme er dokumentert i forskning gjort på aviser som norminstanser. Det kan derfor godt kalles skjult normering, fordi de ansvarlige for tidsskriftene ikke gir uttrykk for å ha den makten de har, sier han. Aa er også førsteamanuensis på Institutt for lærerutdanning ved NTNU og har hørt andre ha lignende erfaringer som Kjelaas.

Les også: – Jeg skriver på norsk med høye ambisjoner 

– Det gjelder gjerne i fag som ikke driver med språkforskning, for språkvitere står på sine rettigheter. Er du pedagog eller samfunnsforsker, vil du kanskje lettere tenke at redaksjonen vet hva de gjør og rette deg etter det, for du vil jo gjerne ha artikkelen trykket. Da opptrer tidsskriftet som reelle normagenter, mener Aa.

Han mener tidsskriftet Kjelaas var i kontakt med, ikke har reflektert nok over egen språkpolitikk og virker uinformerte om normene som finnes.

Andre mer åpne

Andre tidsskriftredaksjoner er mer åpne for radikalt bokmål.

– Vi ville aldri ha bedt noen skrive såkalt moderat bokmål dersom vi fikk et innlegg på radikalt bokmål, sier Narve Fulsås, redaktør for Historisk tidsskrift og professor i moderne historie ved UiT.

Les også: Det er ikke deg det er noe galt med. Forskningsartikler har blitt vanskeligere å lese. 

Han får støtte fra redaktøren for Tidsskrift for samfunnsforskning, Arnfinn H. Midtbøen.

– Som redaktør ville jeg aldri ha bedt forfattere om å endre språkbruk hvis jeg hadde fått et manuskript skrevet på radikalt bokmål, sier han.

Arve Hjelseth, en av tre redaktører for Norsk sosiologisk tidsskrift, har ikke opplevd å måtte ta stilling til det Kjelaas beskriver.

– Men jeg ville neppe ha bedt om at for eksempel a-endinger ble endret, så fremt det var konsekvent gjennomført, sier Hjelseth, som også er førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og statsvitenskap på NTNU.

Ikke lenger politisk

At det radikale bokmålet knyttes til politikk, slik redaktøren i Naturen gjør, er ikke lenger så vanlig blant den yngre generasjonen av akademikere, mener språkviterne Stian Hårstad og Leiv Inge Aa.

– Den voldsomme politiseringen av a-endinger, koblet til klassekamp, har for det meste lagt seg, sier Hårstad.

– Av og til kommer argumenter opp om at «vi ikke vil ha noe AKP-språk» og slikt, men det regnes som avleggs. Det er nok en markant forskjell fra 40 år tilbake, sier Aa.

– Men redaktøren har all makt, sier Hårstad.

– Og nettopp i akademia der presisjon etterstrebes, kan ønsket om å holde seg til én fast språknorm skyldes opplevelsen av at det som faller utenfor, lett kan forstyrre den rene formidlingen og irritere leseren. Dette er imidlertid et veldig instrumentalistisk syn på språk. Den språklige verden er mer sammensatt, og språkbruk har også å gjøre med hvilken person avsenderen er eller vil være. Helt nøytralt språk finnes ikke, sier han.

Les også: – Krav om engelsk som arbeidsspråk kan føre til at mange blir brakt til taushet

Redaktørene Fulsås og Midtbøen mener radikalt bokmål er på vikende front i akademia.

– Det er helt klart en stille konservativ revolusjon som pågår, sammenlignet med den språklige bevisstheten som eksisterte inntil 1970–80-åra. Men Historisk tidsskrift vil under denne redaksjonen ikke bidra til den, sier Fulsås.

– Inntrykket mitt, både som redaktør og forsker, er at moderat bokmål definitivt er mest utbredt i vitenskapelige publikasjoner på norsk. Kall det gjerne en skriftspråksnorm, som antakelig har blitt sterkere med årene, sier Midtbøen, som også er forsker ved Institutt for samfunnsforskning.

Men Stian Hårstad mener det er vanskelig å måle om moderat bokmål brukes mer i akademia nå enn før.

– Og hva som oppfattes som normal språkbruk, endres også over tid. Det vi ser på som normalt i dag, kan ha vært radikalt i 1930-årene, sier Hårstad.

Redaktør Hjelseth mener folk følger strømmen.

– De fleste vitenskapelige forfattere velger nok en moderat språknorm fordi de er vant til det, og fordi alle andre gjør det, uten at det dermed er en formalisert norm, sier han.

Les også:

De sier vulgært, jeg sier talemålsnært