Av Ragnhild Fjellro
Publisert 11. september 2017 kl. 14:24
«Hvorfor er det så få navngitte kvinner i våre offentlige rom?» Det spørsmålet stilte kuratorene Hilde Herming og Nora Ceciliedatter Nerdrum seg for seks år siden, og de ble slik initiativtakerne til en nasjonal undersøkelse som resulterte i denne boken.
Boken baserer seg på et relativt omfattende samarbeidsprosjekt. Gjennom nettverket til Norske Kunstforeninger, søk i databaser, medieoppslag og Facebook-kampanjer har de gjennom seks år registrert nesten åtti minnesmerker over navngitte kvinner. Boken innledes av de to initiativtakerne og professor i kulturhistorie Helge Jordheim, og avrundes med et etterord av kunsthistoriker Olga Schmedling, et intervju med fotografen og en opplisting av minnesmerkene sortert på steder i landet. Den mest sentrale delen av boken er selve presentasjonene av kvinnene på sokkel, der kunstner og fotograf Marte Aas har samlet bilder av dem, og idéhistoriker Kristin Brantsegg Johansen presenterer kvinnenes biografi.
Les også: Kvifor studere ulikskap i eit av verdas likaste og rikaste land?
Arbeidet med innsamling og dokumentasjon av minnesmerkene fremstår som svært grundig. Presentasjonene er dessuten upretensiøse og lett tilgjengelige både i språk, historier og bilder. Det kler innholdet svært godt, siden kvinner i byrommet ofte nettopp representerer det mer hverdagslige og folkelige. For eksempel får jeg høre historien om skjenkersken og alenemoren Amanda Sofie Stangeland (1894–1947), som i dag er best kjent som modell for Amanda-statuetten, og jeg får møte en strikkende Marit Emstad (1841–1929), som var «selbustrikkingens mor», og den som skapte det kjente stjernemønsteret som i dag er viden kjent. Men det er også flust av særdeles sentrale kulturskikkelser som Sigrid Undset, Wenche Foss, Amalie Skram, Sonja Henie, Kitty Kielland, Betzy Kjelsberg, Camilla Collett, Halldis Moren Vesaas, Grete Waitz, Hannah Ryggen, bare for å nevne noen. Det er sågar rom for en internasjonal stjerne: Marilyn Monroe.
Gjennom lesningen blir jeg nysgjerrig på mulige nettverk mellom kvinnene, og tenker iblant at en noe tøffere og mer ambisiøs sortering enn den alfabetiske kunne gitt større innsikt. De faglige og lettere doserende bidragene til Jordheim og Schmedling har flere interessante perspektiver, og deres mandat er nok ikke fortrinnsvis å være politiske, men likevel savner jeg noe mer slagkraft. Kanskje en kjønnsforsker, eller en kulturpolitiker, kunne bidratt med noen spissere og mer slagkraftige perspektiver?
Boka har sin klareste styrke i innsamlingen, og i at både bilder og tekster evner å engasjere på en både autentisk og nøktern måte, der personlighetene ukunstlet trer fram, mellom den grå betongen, så å si. Nettopp dette er med på å demonstrere hvor mye som gjenstår i kampen for å gjøre enda flere kvinner synlige, feiret, beæret og husket.
Les flere bokanmeldelser her
