Hvorfor vil færre nordmenn ta doktorgrad?
LUKK

DEBATT

Hvorfor vil færre nordmenn ta doktorgrad?

Av Helge Sørheim, førsteamanuensis

Publisert 6. februar 2013 kl. 11:30

Jeg mistenker at oljeselskapene foretrekker en arbeidsvant og etatsopplært medarbeider fremfor en teoretiker fra universitetet, skriver Helge Sørheim.

hvorfor-vil-f-rre-nordmenn-ta-doktorgrad-


Helge Sørheim, førsteamanuensis, dr. philos. og tillitsvalgt i Forskerforbundet ved Universitetet i Stavanger

Fakta
<

 

Professor Oddvar Hollup ved Høgskolen i Telemark hadde et tankevekkende innlegg om hvorfor færre nordmenn ville ta doktorgrad, i årets første nummer av Forskerforum. Selv arbeider jeg ved en institusjon der vi har hatt få eller ingen søkere til stipendiatstillinger i arkeologi, et fag der det er så mange arbeidsledige unge, dyktige arkeologer at de til og med har dannet sin egen interesseforening i Forskerforbundet, MAARK = Midlertidig Ansatte ARKeologer).

Det første han rimeligvis nok bekymrer seg over, er at så mange utenlandske studenter søker hit til landet. Svaret gir han selv: Norge er (vel) det eneste landet i verden som betaler for doktorgradsutdanningen. Fremskrittspartiets Tord Lien ønsker prisverdig nok, sett fra et fagforeningssynspunkt, å løse mangelen på norske søkere med høyere lønn. Men er denne lønnen så dårlig? Den er tross alt to lønnstrinn bedre enn begynnerlønnen for en amanuensis, en høgskole/universitetslektor eller en forsker 1108 med flere. Vi som tok den gamle forskerutdanningen, magistergrad, måtte betale utdanningen selv.

Jeg tror heller vi skal se på hvordan en doktorgrad verdsettes, og hva som venter en etter disputasen: En ferdig doktor vil først og fremst søke en karriere innenfor akademia. Gjennomsnittsalderen for å få en fast stilling som førsteamanuensis ved et universitet er 43 år. Før en doktor når så langt, må vedkommende lide seg gjennom år med midlertidige tilsettinger, vikariater, arbeidsledighet og så videre – eller i beste fall, for noen heldige få, en tidsbegrenset postdoktorstilling. Det som da venter denne 43-åringen, er arbeidsbetingelser ved universitetene som knapt noen andre arbeidstakere ville være tilfreds med: elendig infrastruktur og driftsmidler, stor arbeidsbyrde, lange arbeidsdager uten overtidsbetaling, liten tid til forskning som er det en doktor er utdannet til, og så videre.

En gang var universitetene en attraktiv, prestisjefylt arbeidsplass.

Men, det verste er lønnen. Den 43 år gamle førsteamanuensen ville bli tilbudt en begynnerlønn (minimumslønn) i lønnstrinn 57, 468 400 kroner stigende til lønnstrinn 65, 542 900, ved fylte 54 år. Vedkommende ville fått minimalt med personlige opprykk i denne perioden. Hadde 25–27-åringen med mastergrad i stedet valgt skolelæreryrket, ville han eller hun som lektor med opprykk (master med litt tilleggsutdanning) fått en begynnerlønn på minimum 448 400 stigende til 555 100 etter 16 år, det vil si like gammel som den nytilsatte førsteamanuensisen og minimum 86 700 mer i lønn. Selv ikke med full ansiennitet som 54-åring ville en universitetslektor nå dette beløpet, og enda verre er det at en skolelektor utover ansiennitetstopp ville fått en rekke personlige opprykk i dette karriereforløpet. Konklusjonen er at en universitetslærer, med mindre vedkommende kvalifiserer seg til professor med i meget ung alder og med store personlige tillegg, noe som er de færreste forunt (og bare innen noen få fag), aldri vil kunne nå opp i en skolelektors lønn (og lange ferier) uansett hvor mye en har strevet med en doktorgrad og videre kvalifisering.

Professor Hollup nevner «snarveien» opp til førstelektorkompetanse. Dette er ikke noen snarvei, heller den lange veien, spør du meg. Undertegnete fikk tidlig førstestillingskompetanse (kompetanse tilsvarende doktorgrad) og tok deretter i moden alder en dr.philos.-grad. Hva var denne verdt? Ikke ett lønnstrinn, ingen kompetanseopprykk, knapt nok heder og ære. Dette var verdien av en doktorgrad ved Universitetet i Stavanger.

Ved en tilfeldighet sto professor Hollups innlegg på Forskerforums hjemmeside ved siden av en annonse for stipendiatstillinger ved det samme Universitetet i Stavanger. Under logoen sto det: «Ønsker du å stille først i rekken hos arbeidsgiver?» Jeg går ut fra at dette særlig gjaldt det private næringslivet. Spørsmålet er imidlertid hvor attraktiv doktorgraden er i arbeidslivet ellers? Jeg har en mistanke om at for eksempel de store oljeselskapene foretrekker en arbeidsvant og etatsopplært medarbeider fremfor en teoretiker fra universitetet. Tre års doktorstudium er lik tre års tapt arbeidserfaring!

En gang var universitetene en attraktiv, prestisjefylt arbeidsplass. Det er de ikke lenger. Jeg kan blant flere nevne noen stikkord som usikker arbeidsplass med usedvanlig høy andel midlertidige stillinger, lav lønn, dårlige arbeidsforhold med stort undervisningspress og liten tid til forskning, lange arbeidsdager, minimale støttefunksjoner, økende administrative oppgaver, dårlig med driftsmidler, nærmest fraværende mulighet til vikarstipender fra forskningsråd og så videre.

Jeg har i tidligere debattinnlegg og kronikk i Forskerforum uttrykt sterk bekymring for norsk forskning og akademias fremtid her i landet, ikke minst på bakgrunn av det vi fikk høre under partilederdebatten på Forskerforbundets fagpolitiske seminar i høst (se kronikk i Forskerforum 10/2012). Dersom det ikke gjøres et krafttak for å få opp lønningene innen forskning og høyere undervisning, først til minimum skolelærers nivå og selvfølgelig derfra til nivå med arbeidslivet forøvrig, samt får til betydelige forbedringer innen infrastruktur og driftsmidler på universitetene, får vi ingen norske søkere til stipendiatstillinger i fremtiden. Da kan vi bare glemme noen fremtid for Forsknings-Norge og høyere undervisning med kvalitet når oljen tar slutt.