Av Aksel Kjær Vidnes
Publisert 10. mai 2019 kl. 01:20
Vi sitter i en kantine på NTNU i Trondheim. Rundt ham prater og ler studenter over lunsjen. Folk tror kanskje 33-åringen er student selv, men han er en av professorene her. Det ble han allerede i en alder av 27, som Norges yngste. Faget ble lingvistikk.
At det skulle gå den veien, var ikke så opplagt da Lohndal vokste opp, i en ganske klassisk arbeiderklassefamilie i Lyngdal i Vest-Agder. Mor var hjemmeværende, og far jobbet på aluminiumsverket.
– Sånn som jeg husker det, tror jeg foreldrene mine ønsket at jeg valgte noe annet, sier Lohndal. – Men dette er ingen lidelseshistorie, legger han til.
Han er stolt av bakgrunnen sin. Men når han ser tilbake på veien frem til der han er i dag, har det vært en del møter med usikkerhet og skepsis.
Selv om vi lever i det vil liker å tenke er et likhetssamfunn, der alle har samme muligheter, er det ikke nødvendigvis slik at alle bruker mulighetene likt. Det er få med arbeiderklassebakgrunn som går alle trinnene på utdanningsstigen.
Det er ikke gjort så mange studier på dette i Norge, men sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen er blant dem som har forsket på sosial bakgrunn og utdanningsvalg. Ifølge Hansen er rekruttering til høyere utdanning et område hvor de norske likhetsidealene gjør seg lite gjeldende.
– Det er veldig stabile og store sosiale forskjeller. Det er helt klart at utdanningssystemet ikke er et egalitært system.
– Hvordan kan det ha seg, er ikke Norge et egalitært land?
Før sosiologiprofessoren svarer, bryter hun ut i en ektefølt latter. Den er kanskje svar nok, men hun utdyper:
– Den oppfatningen om at Norge er så veldig egalitært, begynner å miste taket. Ser vi på formuesforskjellene, skiller ikke Norge seg ut fra andre land. Og ser vi på helseulikhetene – de er spesielt store. Det er stadig flere områder der forskjellene ikke er særlig små.
Les også: Jobber du i akademia? Så mye bør du tjene.
Hun har blant annet sett på klassesammensetningen blant doktorgradsstudenter. Hun viser til at arbeiderklassen utgjør en stor andel av befolkningen, med mer enn 30 prosent, men at bare rundt 7 prosent av doktorgradskandidatene er fra arbeiderklassen. Rundt 78 prosent har bakgrunn fra overklassen eller øvre middelklasse (se graf lenger ned). Fra 1985-kullet til Lohndal hadde 4 prosent av dem med arbeiderklassebakgrunn fullført en master innen de fylte 28 år, mens 34 prosent av dem med bakgrunn i den akademiske overklassen hadde gjort det samme.
– Så når folk som Terje Lohndal blir professor, så ligger ikke det akkurat i kortene?
– Han må være kjempeflink. Det er ikke en veldig vanlig historie, sier Hansen og ler.
For Lohndal handler hans vei til toppskiktet av akademia om å trosse det som var kjent for både ham og omgivelsene.
– Lyngdal er et typisk arbeiderklassesamfunn på mange måter, der mange er lite sosialt mobile. Og i den grad man reiser ut, så kommer man tilbake. Det har kanskje endret seg litt, men stort sett er det litt sånn «bli ved din lest». De fleste har ikke høyere utdanning, sier han.
Utenom en grandtante var det ingen i hans familie som hadde universitetsutdanning.
– Det var viktig å gjøre det godt, men samtidig kan jeg ikke telle antall ganger jeg fikk beskjed om at jeg måtte lese mindre, og at jeg kunne bli firkantet i øynene av all lesingen. Der andre barn fikk vite at de måtte se mindre på TV, var det visst bøkene som var et problem for meg.
Terje Lohndal husker fortsatt første gangen han hørte om noe som het mastergrad. Eller hovedfag som det fortsatt het da. Han gikk på ungdomsskolen og hadde etter hvert fått en sterk interesse for språkfag. Det var ingen i hans nærmeste familie som hadde gått på universitetet, men hos den skoleflinke Terje begynte det å gro en interesse. Kanskje han kunne bli lærer? Han luftet ideen om hovedfag for en av lærerne på skolen. Reaksjonen var alt annet enn oppmuntrende.
– Hun så forskrekket på meg og sa at det måtte jeg ikke finne på. For da ble jeg overkvalifisert.
Les også: Fast eller midlertidig forsker: Over 40.000 kroner i lønnsforskjell
Så hvordan endte han opp med å bli landets yngste professor? Lohndal trekker frem særlig to viktige ting for at han gikk den veien han gikk: Han var veldig skoleinteressert, og han ble dratt inn i akademia av folk som så talentet hans.
– Jeg var veldig interessert i humaniora, og på et tidspunkt fant jeg ut at jeg kunne sende e-post til folk på universitetet eller forfattere av lærebøkene hvis jeg lurte på noe. Til min store overraskelse var de fleste veldig hyggelige.
En av dem han kontaktet, var Jan Terje Faarlund, som var professor i lingvistikk ved Universitetet i Oslo. Lohndal hadde stilt et spørsmål til en av lærerne på skolen, men skjønte at svaret han fikk, ikke kunne være riktig. Faarlund svarte ham at han som elev hadde forstått mye mer enn læreren sin.
– Det var en helt fantastisk måte å bli tatt imot på. Han skrev at jeg absolutt måtte komme til Blindern i Oslo og studere grammatikk.
I en alder av 17 dro han alene inn til Oslo og møtte Faarlund. Han holdt da til på Senter for grunnforskning ved Vitenskapsakademiet, i et herskapshus på Drammensveien.
– Du kan tenke deg, å komme fra bygda og inn der … Han introduserte meg for noen kollegaer, fortalte meg hva jeg burde se på av artikler. Jeg husker han lette i en bunke med papirer, og alt raste ut. Der lå den lange professoren på gulvet foran meg for å finne frem ting jeg måtte lese.
Lohndal må le av tanken, men det ble et avgjørende møte.
– Det var der det begynte, med at han tok meg seriøst. Jeg stolte mer på ham enn på folk rundt meg. De fleste andre bare lo overbærende.
En av grunnene til at klasseforskjellene er så synlige i utdanningsstatistikken, er forskjeller i karakterer. Men det er ikke hele forklaringen. Marianne Nordli Hansen trekker også frem folks ønsker om å reprodusere sosial status. Det stiller kanskje særlig høye krav til barn av akademikere.
– I disse gruppene vil man verdsette akademiske verdier høyt, og man vil ha et ønske om å komme på omtrent samme nivå som foreldrene. Det er en vanlig idé. Foreldrene deres har vanligvis ikke doktorgrad, men for å reprodusere den posisjonen man kommer fra, trengs det oftere enn tidligere en doktorgrad, sier hun.
For arbeiderklassen er ikke doktorgrad nødvendig for å reprodusere status, og utdanning er ikke alltid noe man ser på som verdifullt.
– Mastergrad er et langt og usikkert studieløp, som typisk vil være avskrekkende hvis man kommer fra arbeiderklassen. Det er usikkert hva du oppnår med det siden.
I tillegg kommer en rekke mer eller mindre ekskluderende mekanismer for dem som faktisk trosser den usikkerheten. En studie Hansen gjorde sammen med Arne Mastekaasa, viste at studenter med like karakterer på bachelornivå fikk forskjellige karakterer på masternivå etter klassebakgrunn. De med foreldre med akademiske yrker fikk best karakterer, og karakterforskjellene økte i studieløpet.
– Tidlig i studieløpet er det mye konkret kunnskap. Men på masteroppgaver er det mye mer vage kriterier man går etter. Det er generelt sånn at jo mer man vurderes etter vage kriterier, jo større blir de sosiale forskjellene.
– Hva handler det om?
– Jeg tror det har mye å si at man har språket og vendingene inne hvis man har en akademisk bakgrunn. Det var også tydelig i en annen studie, at de sosiale forskjellene i skolekarakterer var størst på muntlig eksamen, og minst på skriftlig. På muntlige eksamener kan hvordan man fremtrer og hvordan man snakker, få stor betydning.
Som om ikke det var nok, mener Hansen at møtet med universitetsmiljøet kan være en ekskluderingsmekanisme i seg selv.
– Universitetssystemet har blitt tøffere nå enn før. Alle studentene går på korte kurs, særlig i begynnelsen av studiet, de treffer nye mennesker hele tiden, det er vanskelig å knytte stabile bånd. Jeg vil tro at det fører til at mange føler seg ensomme og ikke trives. I et sånt system vil det ha betydning hva slags bakgrunn du har. Det er lettere å føle seg hjemløs hvis man har en helt annen bakgrunn enn fra en akademisk familie.
Den kjennskapen til systemet som folk fra en akademisk bakgrunn kan ha, kommer også godt med i overgangen fra master til doktorgrad, tror Hansen.
– Det er mange doktorgradsstipender som finansieres gjennom eksterne prosjekter, og da må man være innenfor for å bli opplevd som en aktuell kandidat. Det er forskjeller på hvor hjemme man føler seg i universitetssystemet, og i hvilken grad man klarer å få nettverk og finne veier til doktorgraden. Det er grunn til å tro at det ikke bare er det at man faller ut tidlig, men at det er forskjeller i hvordan man tenker rundt dette selv, og hvilke muligheter man har. Hvis man kjenner systemet, er det lettere å føle seg hjemme der. Hvis man er vant til å omgås akademikere, er det lettere å finne seg til rette og ta kontakt.
For Terje Lohndal gikk veien videre, inn i det ukjente. Etter studier på Blindern og doktorgrad i USA var han snart en anerkjent forsker på sitt felt. Men likevel var det mye han ikke helt klarte å forstå ved akademia.
– Jeg følte at alt var veldig fremmed. Jeg hadde ingen ryggmargsrefleks. Ingen bakgrunnskunnskap som jeg hadde fått over middagsbordet. Jeg var ikke vant til store, fancy middager. Det er jo vanlig at akademikere har store middager hjemme hos hverandre. Det hadde ikke jeg i min oppvekst. Jeg har vokst opp i et hjem der det skulle være stille når man spiste middag. Man snakket ikke om politikk eller det vi lærte på skolen, slik det var i mange hjem i Lyngdal. Det var mer dagligdagse ting. Den typen middager jeg nå er blitt vant til med kolleger – det var helt fjernt for meg.
I dag sitter Lohndal til og med i styret for Vitenskapsakademiet, den kanskje fornemste og – tør vi si det – stive foreningen i norsk akademia.
– Der er kanskje alderen det største problemet, noen tror jeg er en del av serveringspersonalet, ler Lohndal.
En av de tingene som han har opplevd at folk har tatt for gitt i akademia, er at veien til høyere utdanning kan føles utilgjengelig hvis du selv ikke kommer fra penger og akademisk tradisjon. Under en prismottakelse i fjor skulle Lohndal holde en takketale. Han takket mentoren sin, som en gang lå langflat og plukket opp papirer foran en storøyd 17-åring. Og han takket Lånekassen.
– Jeg takket Lånekassen for at jeg i det hele tatt kunne stå her i dag. En god del begynte å le. Jeg la til en setning om at jeg kommer fra kår der det ikke ville vært mulig å studere ellers. Jeg fikk noen kommentarer etterpå om at en del av dem ikke hadde skjønt det. For selvfølgelig skal du studere. Men der jeg kommer fra, må du gå for jobb og inntekt.
Han er nøye med å understreke at han er stolt av stedet og bakgrunnen han kommer fra. At han er glad for at han kan bygge garasje og håndtere et gevær. Og det kan more ham når forskerkolleger lar seg forbause av at han også har noen praktiske ferdigheter. Men han skulle ønske at veien inn til akademia var enklere for folk som ham.
– Det er slående hvor mange sånne tilbakemeldinger vi fikk i oppveksten, om at det var andre ting som var mer verdifullt. Hvis jeg ikke hadde vært sta nok til å følge interessene mine, og hadde mentorer som inspirerte meg, hadde jeg nok gitt opp. Det hadde vært fint om det var enklere å følge drømmene sine, uansett hvor i Norge man vokser opp.
Les også:
