Av Karl Øyvind Jordell, professor emeritus i pedagogikk ved Universitetet i Oslo
Publisert 9. februar 2021 kl. 10:35
De siste dagene har det strømmet på med innlegg og oppslag om lærerutdanning i Forskerforum: Om firerkravet i matte med synspunkter fra 1) opposisjonen pluss KrF, 2) Høyre og 3) lærerutdannere. I tillegg foreligger det en sammenfatning av en rapport fra UiT. I det følgende kommenterer jeg noen av synspunktene, dels knyttet til triste tall.
Mitt utgangspunkt er at lærermangelen kan nå 8000 i løpet av få år, som følge av dagens mangel, bortfall av ett års produksjon ved innføring av master, større frafall som følge av masteroppgave, overhyppighet i pensjonering fordi en del eldre lærere ikke vil gidde å etterkomme krav om etterutdanning like før de skal pensjonere seg (den såkalte avskiltingen), og endelig fordi noen lærere i alle aldersgrupper er blitt utmattet etter innsatsen under koronapandemien. Det hjalp heller ikke at årets lønnsoppgjør knapt var motiverende. Blir det gjennomslag for å oppheve avskiltingen, vil mangelen bli et par tusen lavere.
Denne lærermangelen vil først og fremst vise seg på lavere trinn, siden lærere på høyere trinn også utdannes gjennom fagstudier og praktisk-pedagogisk utdanning. Og den vil ramme utkantene.
Lærernormen, som KrF tvang gjennom, har forverret utkantenes situasjon – man oppretter ikke 2000 stillinger i byer og det sentrale Østlandsområdet uten at det får konsekvenser. Når KrF ikke lenger er i posisjon, og kanskje blir helt borte, kan normen oppheves, slik man for mange år siden opphevet de såkalte klassedelingsreglene, som hadde samme funksjon.
Firerkravet i matematikk har fått størst oppmerksomhet i oppslagene. Det er egentlig ufortjent. Dette kravet har nemlig bare virket fra 2016, og har altså så langt bare hatt innvirkning på produksjonen av lærere i ett enkelt år, 2020. Men kravet fremtrer som unødvendig for lærere som skal undervise i elementær regning på lavere trinn, og for lærere som skal undervise i andre fag enn matte på høyere trinn; jeg er enig i at kravet derfor er «hinsides all fornuft». De som skal undervise i matte, bør kanskje ha 4, hvis man er helt sikker på at deres 3-er ikke kan avhjelpes gjennom lærerutdanning. Og det kan man nok ikke være helt sikker på.
Å hevde, som Høyres Tybring-Gjedde, at matematikk «gjennomsyrer flere fag’», er en overdrivelse. I KRLE er f.eks innslaget av matte begrenset til 5000 (foruten kvinner og barn, som er det antall Jesus mettet med 5 fisk og 2 brød), 666 (Dyrets tall) og 70×7 (Jesu faktorering av det antall ganger man skal tilgi sin neste). Og påstanden om gjennomsyring må avstemmes mot behovet for flere lærere – som snart vil gjennomsyre mer enn utkantene.
Tybing-Gjedde fremhever at å fjerne mattekravet vil være «… å senke statusen til læreryrket». Status ble også fremhevet av statsråd Asheim da man innførte krav om 3 i matte for å bli sykepleier (hvor kravet har atskillig for seg, siden vi kan dø av feilmedisinering hvis sykepleiere ikke behersker desimalregning). Men det er vanskelig å tro at yrkesutøvernes gjennomsnittskarakter i matte, hva enten den er 4 eller 3, skulle ha avgjørende betydning for hvordan et yrkes status blir oppfattet. Lønn, derimot … .
Å legge vekt på at frafallet har gått ned etter at mattekravet ble innført, innebærer en målforskyvning. Vi driver ikke lærerutdanning for å få lavest mulig frafall, men for å få tilstrekkelig mange lærere.
Det vises til en høring hvor sju institusjoner har kommentert firerkravet, og hvor seks av sju har gått inn for å fjerne det, eller vurdere å fjerne det. En tilsvarende høring hadde man før kravet ble innført, da fikk man langt flere uttalelser, og da var skepsisen enda større.
Firerkravet antydes også som en årsak til at søkningen til lærerutdanning sank i sommer – en del søkte ikke, fordi det ikke lenger ble gitt tilbud om sommerkurs for å forbedre mattekarakteren. For ordens skyld – det er ikke helt presist å si at søkningen sank med 9 prosent, det tallet er uttrykk for at lærerutdanningene tapte terreng – utdanningene hadde ikke tilsvarende økning i søkningen som høyere utdanning generelt. Og en annen grunn til tapt terreng kan være den negative omtalen som lektorutdanninger fikk i evalueringer som ble publisert noen måneder for søknadsfristen. Potensielle søkere fikk ikke nødvendigvis med seg at kritikken da var rettet mot en annen type lektorutdanning enn den som ble innført i 2017 for hele grunnskolen. Nå er det fremmet kritikk også mot sistnevnte type lektorutdanning, som kanskje vil slå ut på søkningen i 2021. (Også barnehagelærerutdanning og sykepleie tapte terreng; for sistnevnte når man sammenliknet med året før det statusfremmende 3-kravet ble innført. Tre av velferdsstatens viktige yrker hadde dermed problemer ved siste opptak.)
Videre hevdes det at det er «rekordmange kvalifiserte søkere». Det er uklart når rekorden evt ble satt, men det har tidligere vært hevdet at den ble satt i 2020. Tallene for kvalifiserte søkere for de to grunnskolelærerutdanningene viser imidlertid noe annet. Påstanden om økning i antall kvalifiserte var bare korrekt dersom man inkluderte barnehagelærere – hvor det ikke stilles noen kvalifikasjonskrav.
Det anføres at firerkravet har medført rekordhøyt oppmøte til lærerutdanningene. Det er ikke riktig, hva angår den lærerutdanning som har problemer, nemlig den for trinn 1-7 (se ovenfor). I 2015, året før firerkravet ble innført, møtte det 1511 studenter til utdanningen for trinn 1-7. De tilsvarende tallene for 2016 – 19 er 1204, 1182, 1365 og 1371. Gjennomsnittstallet for perioden 2010 – 2015 er 1338, som er høyere enn snittet for 2016-19, på 1281. Firerkravet medførte altså at oppmøtet gikk ned. Sluttrapport for opptaket i 2020 foreligger ikke før i juni, men det er et korona-kull, med inflaterte karakterer, og derfor ikke sammenliknbart med tidligere kull.
Statsråd Asheim svarer ikke på Forskerforums spørsmål «Er det ikke bedre å bli undervist av en utdannet lærer med 3 i matematikk enn av en ufaglært?» Dette er det helt grunnleggende spørsmålet. Men det er egentlig stilt med feil referansepunkt – firerkravet er ikke hovedproblemet:
Kravet om 3,5 i snitt. Det de færreste er klar over, og som derfor heller ikke fremkommer i oppslagene, er den massive virkningen som kravet om 3,5 i snitt for å komme inn på lærerutdanning, har hatt på lærermangelen. I de to årene før kravet ble innført i 2005, hadde man i snitt 260 tomme studieplasser på allmennlærerutdanningene. Dette tallet økte til 454 for perioden 2005 – 2009; i sum var det 2271 tomme studieplasser disse årene. Etter at lærerutdanningen ble splittet opp i 2010, fylte man stort sett opp plassene på utdanningen for trinn 5-10; der har det gjennomgående vært under 100 tomme plasser i året fram til og med 2019. For lærerutdanningen for trinn 1-7 er gjennomsnittstallet langt høyere, 304. Over 10 år gir det 3000 tomme plasser. Det totale antall tomme plasser for alle år siden 2005 er altså ca 6000, som etter frafall ville gitt ca 4000 lærere – det er et høyere tall enn dagens lærermangel slik den fremkommer i grunnskolestatistikken. Samtlige partier må ta ansvar for at man ikke har justert, og må i 2021 og de nærmeste årene fremover besinne seg på at kravet må senkes flere tideler for å få bukt med lærermangelen. Hadde man justert før, kunne man klart seg med å justere med en eller to ti-deler.
Et oppslag fra før jul, fra Sp om at det vil være «feilslått å pålegge alle å ta master», har fått en indirekte kommentar i den trykte utgaven av Forskerforum for februar. Her proklamerer tre forskere fra UiT: «Behold femårig lærerutdanning». Artikkelen omhandler en studie der man har fulgt 40 lærere som har tatt femårig master i Tromsø, gjennom deres fem første år i yrket, og formidler mange viktige funn, bl.a. at bare et fåtall av dem fikk veiledning som nyutdannede, og at de som fikk veiledning, ikke er så fornøyde med tilbudet. Proklamasjonen om femårig er imidlertid svakt begrunnet. Den hadde stått sterkere dersom det hadde forligget data om lærernes vurdering av sin utdanning også fra lærere som hadde gjennomført fireårig utdanning uten masteroppgave. Men selv med en slik utvidelse hadde studien hatt en klar begrensning, som berøres, men ikke betones sterkt nok i artikkelen: De 40 lærerne hadde selv valgt å ta masterstudium; de har ikke bare søkt studiet, de har oppsøkt det eneste femårige tilbudet som da fantes. De større spørsmål som vi ennå ikke har svar på, er om de mange som nå er tvunget til å ta femårig utdanning, vil være tilfreds med den, og hvor mye høyere frafallet vil bli, som følge kravet om masteroppgave. Jeg tror man må ta høyde for at økningen blir merkbar, og har antydet at frafallet vil øke fra ca 30 til ca 40 prosent, det vil si 300 i året, mest på utdanningen for trinn 1-7, som har de svakeste studentene.
