Av Jørgen Svarstad og Aksel Kjær Vidnes
Publisert 18. november 2017 kl. 22:56
– Jeg kjenner ganske mange fra ph.d.-tiden som måtte trappe ned. De ble rett og slett sykmeldte på grunn av stress. Hvis det er en forsmak på videre karriere, skjønner jeg at det kan skremme, sier Morten Fosaas (33). Han har selv hoppet av forskerkarrieren til fordel for en tryggere jobb i Riksrevisjonen, og han er en av dem Forskerforbundet frykter det skal bli flere av.
Trenger mange forskerspirer
De neste ti årene ligger det an til at Norge vil utdanne for få doktorgradskandidater. Slik konkluderte NIFU-direktør Svein Skule på Forskerforbundets forskningspolitiske seminar 14. november. Konferansen handlet i år om rekrutteringsutfordringer i akademia.
Ifølge NIFUs beregninger er rekrutteringsbehovet de neste ti årene på 12–13 000 nyutdannede med doktorgrad. I samme periode regner NIFU med at mellom 15 000 og 18 000 personer vil ta doktorgrad.
Selv om det er langt flere enn behovet, kan det være for få. Problemet er at ikke alle som tar doktorgrad ser for seg å jobbe som forsker i fremtiden. Skule viste til undersøkelsen NIFU har gjort, der doktorgradsstudenter svarer på hvilke karriereutsikter de ser for seg. Kun seks av ti ser for seg å jobbe som forskere i fremtiden.
– Det er litt knapt. Dette er et bekymringspunkt i en undersøkelse som ellers har mange positive trekk, sier Skule.
Utdannet til usikkerhet
Etter å ha levert masteroppgaven i teknologi, innovasjon og kunnskap (TIK) ved UiO, hadde Morten Fosaas ambisjoner om å forske.
– Jeg tror var litt fordi det var prestisje i det, det var kult å være forsker. Og jeg likte den måten å jobbe på, å fordype meg i ting, sier han.
Da det kom en ph.d.-utlysning ved TIK-senteret, søkte han og fikk napp.
– Jeg var veldig gira i starten. Jeg opprømt over å få stipend og få gjøre en egen greie. Men etter hvert ble det ganske ensomt. Jeg var veldig alene om det. Det gjør at det krever veldig mye motivasjon, sier han.
Han fortsetter:
– Og det hjelper ikke på motivasjonen å tenke på at når du er ferdig, har du ikke kvalifisert deg til noen ting. Ingen ting er sikkert da, du står igjen på bar bakke. Da er det en ny usikkerhetsfase, og du skal posisjonere deg til en postdoc-stilling, som også er midlertidig.
Han minner om dette gjerne sammenfaller med andre store ting i livet ditt. Og det er ikke uvanlig å forerekke forutsigbarhet og trygge rammer når man skal etablere seg med barn, hus og lån, bemerker Fosaas.
Ifølge en undersøkelse som Akademiet for yngre forskere gjennomførte i fjor, vil bare halvparten av dagens yngre forskere anbefalt andre å gå inn i en forskerkarriere. Forskerforbundets leder Petter Aaslestad mener det er bekymringsfullt.
–Skulle trodd de unge var mer entusiastiske
– Det er ikke noe godt tegn når unge forskere sier at de er usikre på om de vil anbefale en forskerkarriere. Man skulle tro at de unge i startfasen skulle være litt mer entusiastiske, sier han.
Årsaken til at forskerkarrieren ikke fremstår som attraktiv nok, mener han særlig universitetene og høyskolene må ta ansvar for.
– Dette er en kultur i akademia som ikke er så heldig. Men så er det jo andre som vinner talentene. Jeg har besøkt flere forskningsinstitutter i Trondheim som har fått folk fra NTNU. Instituttene betaler høyere lønn og tilbyr en interessant fast jobb, så universitetene og høyskolene må passe på at de har de talentene som de trenger, sier Aaslestad.
Fosaas var ikke tilknyttet en prosjektgruppe, men satt alene med prosjektet sitt. Han hadde ingen umiddelbare kolleger innenfor temaet sitt. En nylig undersøkelse fra NIFU viser at særlig de som hovedsakelig jobber alene, kan oppleve arbeidet som ensomt. Over 30 prosent føler seg dårlig faglig eller sosialt integrert.
Fosaas jobbet hardt. Det er lett å pålegge seg selv mye arbeid når man er alene om ansvaret, sier han. Det er forventet at man publiserer artikler underveis i arbeidet med avhandlingen. Og etter hvert spurte han seg om det var verdt det, kun for å kvalifisere seg til en ny søknadsprosess og mer usikkerhet.
Les også: – Ikke uvanlig at en forsker er midlertidig i 10-15 år
Første gang han vurderte å slutte, var i starten av det andre året.
– Jeg fikk en enorm følelse av tomhet. Jeg følte at det jeg gjorde var en tom og meningsløs handling. At dette var noe jeg gjorde bare for meg selv, og at det ikke hadde noen mer verdi enn det jeg tilla det, sier Fosaas.
Men han sa til seg selv at han måtte prøve litt til. Det begynte et nytt kull med masterstudenter, og Fosaas fikk undervisnings- og veiledningsoppgaver.
– Det syntes jeg var meningsfullt. Det var mer håndgripelig, og jeg ble sittende en stund til.
Men da han nærmet seg slutten av avhandlingsarbeidet, måtte han skjerme seg selv for de andre oppgavene.
– Så var det meg og artiklene. Da ble det tomt igjen. Da begynte jeg å søke andre jobber.
Kunne noe fått han til å bli?
– Jeg tror kanskje et større faglig og kollegialt miljø. Jeg trivdes godt med kollegene mine, men jeg hadde ikke noen umiddelbare sparringspartnere. Kontakten med veilederen min var ikke veldig hyppig, mye på grunn av mitt manglende initiativ. Og det handler litt om hva som møter deg etter avhandlingen. Hva gjør du da, liksom?
Han savner et «mottaksapparat» for ferdige doktorer.
Morten Fosaas jobber nå i Riksrevisjonen. Han angrer ikke på valget om å forlate akademia. – Livet utenfor akademia er såpass trivelig, sier han. Foto: Jørgen Svarstad
– Hvis det er rekrutteringsstillinger som kanskje er litt mer tydelige og oppnåelige for folk som er ferdige med ph.d.-en. Det er ikke så mange som blir så gira av å kvalifisere seg ut i usikkerheten, sier han.
– Får gjøre det som er gøy med forskning
Petter Aaslestad mener at lønnsforholdene i akademia heller ikke bidrar til å holde på talenter med jobbmuligheter i andre næringer.
– Jeg skulle gjerne sett at lederne for universiteter og høyskoler hadde større forståelse for at vi sammen må jobbe for bedre lønnsutvikling for våre grupper, sier han.
Fosaas fikk jobb i Riksrevisjonen, der han går forvaltningen etter i sømmene. Han sier han trives han veldig godt.
– Jeg får gjøre alt det som er gøy med forskning, og slipper det som er kjedelig, sier han.
Han får fordype seg og lete etter sammenhenger, men slipper aleneansvaret, uforutsigbarheten og jakten på finansiering.
– Hva tenker du nå om valget du gjorde?
– Jeg er veldig fornøyd med det. Det tok en stund å erkjenne overfor meg selv at det var bare å gå ut av det og lukke den muligheten. Jeg hadde jo vært ganske motivert og interessert da jeg startet. Men jeg trives veldig godt med situasjonen og ofrer det ikke en tanke nå.
Han har ingen umiddelbare planer om å gå tilbake til universitetet.
– Jeg har full jobb og små barn, og ikke så mye fritid til å forske nå. Og livet utenfor akademia er såpass trivelig. Jeg ser ikke helt for meg hva jeg skal bruke en grad til. Kunnskapen har jeg jo med meg, den er kjempenyttig.
Les også:
