Plutselig var jeg pensjonist. Endelig kunne jeg ta opp gamle utkast og fullføre påbegynte artikler.

Det hadde vært et kjør i mange år, jeg hadde vært utmattet om kvelden og i helgen. Orket ikke å definere oppgaven klarere, ikke spisse hypotesen, ikke strukturere materialet. Orket ikke å ringe kollegaen som hadde holdt på med dette på 80-tallet. Orket ikke sjekke boken i magasinet for å se om jeg hadde sitert riktig. Orket ikke å få med meg nyere artikler på Google Scholar. Orket ikke å se at dokumentasjonen var uklar, grunn og ubestemt, orket ikke å dobbeltsjekke. Orket ikke å la artikkelen ligge noen uker for så å lese den kritisk igjen.

De sa: ikke la det beste bli det godes fiende, bare få artikkelen inn til fristen. Få den godtatt med litt krangel, glem at illustrasjonene er hakkete og grumsete. Jeg sa til meg selv at det ikke bare var min skyld at dokumentasjonen hadde vært uklar, grunn og ubestemt, at det ikke var tid til å skaffe flere kilder. Jeg var ikke stolt av artikkelen, men den var god nok.
Plutselig satt jeg der med ryddig skrivebord, med ubegrenset tid til fordypelse og refleksjon. Da oppdaget jeg at jeg ikke lenger kunne, det som var klart i hodet, gled unna, rastløsheten og omtrentligheten var blitt arbeidsmetode. Og jeg måtte innse at det ikke var noen å skylde på.

Les også: 

Hvorfor universitetet mister flinke folk