Når tid til å drive gode utdanninger skal konkurrere med inntjening, førstekvalifisering, publisering, forskning og internasjonal nettverksbygging, ja, da er det utdanningene som taper.

Jeg har jobbet i høgskolesystemet i snart 11 år. I løpet av denne tiden har høgskolelandskapet endret seg. Naturlig nok. På noen områder til det bedre. Man er mer opptatt av kvalitet.

Hilde Larsen Damsgaard

Det jobbes systematisk med kvalitetssikring, og virksomheten blir mindre privatisert. Det stilles krav om forskningsbasert kunnskap, og større fagmiljøer innebærer økt mangfold. Men samtidig har utviklingen gjort høgskolesystemet til en verden som etter min oppfatning skaper fremmedgjøring.

Les også: Undersøkelse: Maktkamp, konflikter og intriger preger akademia

Stadig mer tid til søknadsskriving

I tellekantenes tidsalder skjer det noe med fokus, språk, prioritering og verdsetting. Min erfaring er at det i systemet først og fremst jubles når noen har fått eksterne midler sånn at de kan drive forskningsprosjekter som også tilfredsstiller kravet om inntjening. Konsekvensen er at stadig flere bruker stadig mer tid på å skrive søknader og jobbe med prosjekter av ulike slag, og mindre tid på undervisning og veiledning. Det snakkes mye om hva som gir mulighet for individuelt opprykk og om publisering av artikler som kan telles. På nivå 1, helst på nivå 2, nasjonalt, helst internasjonalt. Det jubles når noen tar doktorgrad og bidrar til å oppfylle institusjonens mål om x antall grader i hvert doktorgradsprogram hvert år. Det sies jevnt og trutt at utdanningene er viktige, at det er dem vi lever av, at samfunnsmandatet vårt å få studenter til å fullføre utdanningene sånn at de kan kvalifiseres til viktig arbeid i velferdsstaten. Men vi snakker sjelden eller aldri om hva som skal til for å skape gode læringsbetingelser og hva som kjennetegner en god lærer og god læring i høyere utdanning.

Min erfaring er at det i systemet først og fremst jubles når noen har fått eksterne midler.

Utdanning taper for inntjening

Når tid til å drive gode utdanninger skal konkurrere med inntjening, førstekvalifisering, publisering, forskning og internasjonal nettverksbygging, ja, da er det utdanningene som taper. I praksis handler det om at det blir mindre og mindre tid til å utvikle utdanningene fordi så mange andre oppgaver krever tid og krefter. Vi analyserer ikke disse problemene i fellesskap. Det kritiske og analytiske perspektivet som er så viktig i vårt forskningsarbeid, er påfallende lite til stede når vi skal forstå og forholde oss til de problemene systemets sammensatte krav byr på, og språket som benyttes er ofte tilslørende.

Les også: – Mange spør seg hvorfor så mange kvinner forlater akademia. Jeg spør meg hvorfor folk blir.

Oppmerksomheten dreies etter min oppfatning gjennomgående fra dannelse til produksjon, fra studenters kvalifisering til ansattes merittering. Kvalitet forstått som utvikling underordnes kvalitet forstått som effektivisering og standardisering. Det er ikke lenger snakk om å kunne bruke den tiden man mener er nødvendig for å legge til rette for gode læringsprosesser. Hverdagen vår handler mye mer om faktorberegning enn om god kvalitet og det legges vekt på å utvikle mer effektive undervisningsformer sånn at man kan få frigjort tid til forskning og egenkvalifisering. Livet i høgskolen rubriseres i økende grad til tross for at alle vet at hverdagene er uforutsigbare og umulig kan bokføres slik faktortankegangen tilsier.

Les også: – Universitetene blir drevet som fabrikker 

Hva med den frie og kritiske tenkningen?

For hvor plasserer vi de mange samtalene med studenter som trenger ekstra oppfølging, de faglige samtalene med kollegaer, alle de uforutsette møtene som kommer som perler på en snor i en stor nylig fusjonert høgskole? Hva skjer med de viktige, men tidkrevende tilbakemeldingene som studentene trenger for å bli bedre, er det rom for dem i faktorregnskapet? Hva med de nyskapende forelesningene som engasjerer, aktualiserer og forplikter – de det tar tid å utvikle? Og hva med den frie, kritiske og kreative tenkningen? I hvilken rubrikk skal den stå? Eller for å si det på en annen måte: Er det fortsatt plass til slik tenkning som krever tid og åpne møteplasser innenfor et system som effektiviseres og strømlinjeformes mer og mer?

Det forventes at vi som ansatte skal suge og blåse på en gang.

Hva systemet belønner

Da jeg valgte å jobbe i høgskolen, ønsket jeg å kunne bidra til en dannende utdanning preget av tid til praksisrelevant forskning og tålmodige og langsomme læringsprosesser, refleksjon og tett oppfølging av studentene. Nå oppleves det som vanskelig å legge til rette for slike prosesser fordi det forventes at man skal rekke så mye, prioritere så mye annet og «levere» i den tellbare produksjonen. Man kan selvfølgelig fortsatt velge å bruke mye tid med studentene, men det er ikke det systemet belønner eller legger opp til. Det forventes at vi som ansatte skal suge og blåse på en gang – vi skal være best til å undervise og best til å forske i et system som erklærer at begge deler er viktig, men ofte nedprioriterer det som skal til for å sikre god utdanning. Velger man selv å prioritere studentene, får man selv problemene knyttet til å innfri på alle de andre områdene også.

Les også: – Vi er ikke forskere fordi det er så glamorøst og vi tjener så mye penger

Men jeg ønsker ikke at det jeg driver med skal reduseres til det som kan telles.

Slik privatiseres ansvaret for å håndtere systemets sammensatte krav og ivareta kravet om kvalitet i utdanningene.

Vi må kunne prioritere studenter

Selvfølgelig må vi forholde oss til at det kommer nye krav til og i utdanningssystemet. Det betyr blant annet at vi skal kombinere forskning og utdanning. Men jeg ønsker ikke at det jeg driver med skal reduseres til det som kan telles. Jeg vil ikke bare telles, jeg vil faktisk telle – forstått som å bety noe for de som skal kvalifiseres til yrker som krever at de i utdanningen kan utvikle kunnskap, mot og mestringsfølelse og møter rollemodeller som er der også når det butter imot. Det betyr at arbeidet med studenter reelt må kunne prioriteres, og at det ikke oppfattes som i veien for annet arbeid som anses som viktigere. Det betyr også at vi må se nærmere på tempoet og på tendensen til å fylle på med flere arbeidsoppgaver som skal løses innenfor samme ramme. Hvis ikke, er det mange som vil oppleve at hamsterhjulet bare går fortere og fortere rundt. Jeg tror ikke dette er et godt utgangspunkt for god kvalitet. Ikke for utdanningene, ikke for forskningen, ikke for de ansatte, ikke for studentene. Hvis språket primært handler om inntjening, gjennomstrømming, effektivitet og ressursbesparende læringsformer, hvis det som er i fokus er hvor mange og hvor fort, gis den viktige danningen dårlige kår, og opplevelsen av fremmedgjøring er nærliggende.

Les også: 

– Publiseringskrav gir dårlig forskning