Publisert 15. september 2015 kl. 10:49
– Nesten ingen vil snakke om det. Det har på en måte vært litt tabu, sier professor Ulrik Fredrik Malt.
– Å lyve om meritter vil kunne føre til at man får dårligere forskning. Bortkastet forskning rett og slett, sier Helene Ingierd i De nasjonale forskningsetiske komiteene.
– Gjennom min forskerkarriere syns jeg at noen kolleger har gått altfor langt, forteller professor Dag Brusgaard.
– Skal vi forskere være troverdige, må vi vise 100 prosent presisjon. Akkurat som vi forlanger presisjon innen forskningsarbeidet vårt, må vi være ærlige med hva vi har gjort og ikke gjort. Vi kan ikke på noen måte justere våre meritter for å nå opp i konkurransen om forskningsmidler.
Det sier professor i medisin ved Universitetet i Oslo Ulrik Fredrik Malt til Forskerforum.
CV-pynt
I en kronikk i Aftenposten problematiserer Malt det han kaller «søknadsdoping» – at forskere fremstiller seg selv og sine forskningsmeritter i et mer flatterende lys enn hva som sant er. Årsaken mener han er den harde konkurransen om forskningsmidler, som gjør at forskere lar seg friste til å smøre litt tykt på for å fremstå bedre i søknadene.
– Det kan for eksempel være at man sier man har publikasjoner med høyere impact factor enn det som faktisk er, at man skriver at man har betydelig samarbeid med forskningsgrupper uten at det foreligger dokumentasjon for det, at man har fått støtte fra pasientforeninger uten at man på søknadstidspunktet har det, eller at man hevder å ha en høy nasjonal profil, utdyper Malt.
Malt medgir at han ikke vet hvor vanlig fenomenet er, men gjennom sin kontakt med forskningsmiljøet mener han denne type justeringer er langt vanligere enn man skulle kunne tro. Han mener også praksisen får fortsette fordi den ikke får klare konsekvenser.
– Mange har nok betraktet dette som en mindre forseelse. Det jeg har oppdaget når jeg har tatt det opp, er at nesten ingen vil snakke om det. Det har på en måte vært litt tabu. Ved å ta det opp håper jeg at folk blir litt mer bevisst, sier Malt.
– Lover å løse kreftgåten
Leder av Den nasjonale forskningsetiske komite for medisin og helsefag, Dag Brusgaard, forteller at komiteen ikke har vært borte i denne typen saker. Som professor i medisin ved Universitetet i Oslo har Brusgaard imidlertid opplevd varianter av det professor Malt kaller «søknadsdoping».
– Det er vel ikke bare at man blåser opp egne meritter, men også det å love altfor mye i prosjektbeskrivelser. Det er et velkjent fenomen at man lover gull og grønne skoger og at kreftgåten skal løses, man lover mer enn det er grunnlag for. Gjennom min forskerkarriere syns jeg at noen kolleger har gått altfor langt. Og når resultatene av prosjektet ligger der, går man sjelden tilbake til søknaden og ser på hva de lovet.
– Hvorfor tror du enkelte tyr til slike overdrivelser?
– Det er nok et resultat av den beinharde konkurransen om forskningsmidlene. Det er en konkurranse man i og for seg ikke kommer utenom, men den kan få utilsiktede konsekvenser, sier Brusgaard som etterlyser mer debatt om forskeres praksis rundt søknadsskriving.
– Dette handler om realismen i det du skriver i en søknad, enten du påstår å ha kompetanse eller påstår å få mulige forskningsresultater som ikke har rot i virkeligheten. Jeg ønsker en debatt om dette absolutt velkommen.
Bortkastet forskning
Helene Ingierd er sekretariatsleder for Den nasjonale forskningsetiske komité for naturvitenskap og teknologi (NENT). Hun har heller ikke vært borte i den type CV-juks som Malt tar opp, men ser ikke bort fra at fenomenet kan være vanlig. Hun understreker at kunnskapen om omfang av ulike typer uetisk forskningspraksis i dag er for liten til å si noe konkret om utbredelse. De nasjonale forskningsetiske komiteene er nå i oppstartsfasen på en undersøkelse som skal kartlegge omfanget av uredelig og diskutabel forskning i Norge, i samarbeid med Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bergen. Resultatet av undersøkelsen skal publiseres i begynnelsen av 2017, 20 år siden forrige undersøkelse.
– Vi har veldig lite kunnskap om holdninger til etisk forskningspraksis og denne type praksis. Vi skal nå gå i gang med en undersøkelse om fusk i forskning. Det er ikke gjort nasjonalt siden 1997, forteller Ingierd.
I den grad praksisen Malt trekker frem er utbredt, mener Ingierd det vil være svært problematisk.
– Det er ingen tvil om at det er uetisk og kan skade forskingen å lyve om meritter. Å ta del i prosjekter uten at man har den kompetansen man bør ha, innebærer at man går inn i prosjekter på feilaktig grunnlag. Det vil kunne føre til at man får dårligere forskning. Bortkastet forskning rett og slett.
– Ledelsen dysser det ned
Ett av ankepunktene til professor Malt er at institusjonene ikke tar denne typen juks på alvor. Han krever at institusjonslederne sørger for klare sanksjoner.
– Men å oppdage det, må det være opp til de enkelte forskningsmiljøene. Men de som skal oppdage det må være uavhengig av ledelsen, for ingen ønsker at sånt skal komme opp, og ledelsen vil etter min erfaring prøve å dysse det ned og betrakte det som en intern tabbe, som ikke får store konsekvenser, sier Malt.
Helene Ingierd i NENT opplever på sin side at forskningsinstitusjonene har fått et mer bevisst forhold til forskningsetikk de siste ti årene. Samtidig ser hun utfordringer knyttet til gråsoneområder som dette.
– Man har vært opptatt av å ta de alvorligste bruddene, men vi trenger en diskusjon knyttet til at det ikke bare er forfalskning, fabrikkering og plagiat vi må se på, men også den diskutable praksisen i gråsonene. Forfalskning, fabrikkering og plagiat er regnet som det store, stygge innen forskning, og så kan man lett glemme alt det andre som kan være vel så skadelig på sikt. Det er det vi ønsker å kartlegge i undersøkelsen vi nå skal i gang med, både typer praksis og holdningene til praksisen.
Usikker på årsaker
Både Malt og Brusgaard mener pynting på meritter kan oppstå på grunn av hard konkurranse om forskningsmidler. Ingierd ser ikke bort fra at det kan være tilfelle, men understreker at kunnskapsgrunnlaget om hvorfor forskere jukser, er tynt.
– Årsakene til at folk jukser er nok et ganske sammensatt bilde av både strukturelle og personlige faktorer. Mange har ment at det har noe å gjøre med finansieringen av forskningen, altså tellekantsystemet. Jeg er litt usikker på hva vi har av forskning som kan si noe om det. Jeg tror kunnskapsgrunnlaget er ganske svakt, og studien vi skal i gang med vil også kunne si noe om mulige årsaker.
