Øyvind Østerud vil blind internasjonalisering og husmannsånd til livs.

 Med minnepinnen i lomma satte Øyvind Østerud seg i bilen for å kjøre lenger ut i vestlandsfjorden, i retning internett. Dekningen på hytta var for dårlig til å sende filer, og når man først har sparket i gang en av sommerens store debatter om akademia, kan man ikke melde seg av bare fordi man er på ferie. Men professoren i statsvitenskap hadde ikke kunnet drømme om at engasjementet skulle bli så stort da han skrev sin månedlige Uviten-spalte i Aftenposten i slutten av juni. Faktisk kan han ikke huske å ha fått så mange reaksjoner på et debattutspill noen gang. Og det på et innlegg om internasjonalisering i akademia, som til og med fikk stortingspolitikere og kunnskapsministeren engasjert.

– Jeg var nokså overrasket, for jeg syns jeg formulerte meg ganske moderat. Jeg har vært og er tilhenger av internasjonalisering. Men jeg vet også at når jeg legger til et lite «men», kommer reaksjonene.

Les også: Ny undersøkelse: Dette mener norske forelesere om studentene sine

Østerud skrev at det i flere fag er blitt «knapt en eneste norsk statsborger i vitenskapelig rekrutteringsstilling. Fra 2007 til 2012 utgjorde utlendinger 60 prosent av den samlede veksten i antall forskere. I mange fag har norske stipendiater knapt noen mulighet til fast ansettelse (…)». Østerud argumenterte for at det må gå en grense for internasjonal rekruttering ved norske universiteter. På kort tid fyltes innboksen.

– Jeg fikk hundrevis av støtteerklæringer. Telefoner, e-poster, SMS-er. Jeg fikk til og med tilbakemelding fra noen som sa at dette var så kontroversielt i deres miljø at de ikke kunne si offentlig det jeg sa, sier Østerud, som har fått utspillet sitt beskrevet som kjettersk. Det liker han godt.

– Ja, det er gøy! Det er både morsomt og viktig å ta tak i vedtatte sannheter.

– Men hvorfor vil du dra i internasjonaliseringsbremsen?

– Poenget er ikke å lukke grensene. Jeg er sterk tilhenger av internasjonalisering, men det er noen oppgaver som blir skadelidende hvis vi bare har engelsk som arbeidsspråk. Det fører til en skjevdeling i arbeidsoppgaver fordi mange ikke kan drive begynnerundervisning, vurdere eksamensbesvarelser, ha lederverv, formidle utad eller sitte i komiteer og utvalg. Det faglige problemet er mindre i fag som matematikk og teoretisk fysikk. Men i fag som historie, statsvitenskap, jus, sosiologi og medisin er kompetanse i norsk og norske forhold viktig.

– Vil du ha færre internasjonale ansatte ved norske universiteter enn vi har i dag?

– Nei, det er jeg ikke sikker på. Jeg har ikke full oversikt over situasjonen nå, det er det ingen som har, men ut ifra det jeg har observert av tall for de siste fem–ti årene, vil vi trolig nå et «point of no return» i løpet av relativt kort tid, kanskje innen ti år. Dette er selvsagt ikke forskningsbasert, men det er en hypotese som jeg har relativt stor tiltro til.

– Hva er løsningene slik du ser det?

– Vi må ha en strategi tilpasset ulike fagområder, og på noen felt må vi stille krav til språk for ansettelse.

– Skal vi trosse kvalifikasjonsprinsippet og ansette en mindre begavet forsker bare fordi hen snakker norsk?

– Kvalifikasjonsprinsippet er bredere enn ren forskningspublisering; det omfatter både undervisning og faglig ledelse. Vi fordeler stillinger mellom universiteter, mellom fakulteter, mellom institutter, mellom fagområder, og vi har tilleggskrav knyttet til profil og kompetanse. Vi kan ikke ansette en briljant forsker som er en ubehjelpelig nerd, som ikke kan undervise eller samarbeide med andre. Universitetene har et videre oppdrag. Det er det jeg etterlyser – hva skal vi stille av krav i tillegg?

Les også: Slik vil regjeringen gi studentene et bedre tilbud 

– Er denne kritikken egentlig en slags irritasjon over overforbruket av selve ordet internasjonalisering, som et helliggjørende middel for akademia, fremfor det faktiske fenomenet?

– Ja, det har du rett i. Det er en kritikk av at dette har blitt et mantra som ingen har oversikt over. Det ligger fremst på politikernes, byråkratenes og universitetsledernes lepper. Det bare drysser tankeløst ut som et honnørord. Jeg etterlyser gjennomtenkningen. Hva betyr det, og hvor er det nødvendig? spør Østerud og legger til:

– Vi har litt husmannsånd.

– På hvilken måte?

– Vi har denne følelsen av at vi er for dårlige hvis vi ikke har maksimal internasjonal rekruttering. Norske universiteter skårer jo utrolig høyt på internasjonale rangeringer hvis du ser det opp mot hvor mange universiteter som fins i verden. Det er tusenvis. Vi har faktisk ingenting å skamme oss over.

Les også

Fyndordet internasjonalisering